NRK Meny
Kronikk

Si «hei!», for faen!

Jeg klarer aldri å venne meg til hvor uhøflige og introverte ferierende nordmenn er.

Camping illustrasjon

Hei, sier vi til gubben i naboteltet – han stirrer tilbake med tomme torskeøyne.

Foto: Harald Herland

Ta vare Jan Erik Vold

Jeg fant dette fine lille diktet av Jan Erik Vold da jeg puslet med minnene fra årets sommerferie. Været har vært helt supert og opplevelsene har innfridd alle forventninger, men jeg klarer aldri å venne meg til hvor uhøflige og introverte ferierende nordmenn er i møte med framandfolk.

«Hei»! sier jeg til gubben i naboteltet. «Hei!», sier jeg til han som kommer ut av døren til dusjanlegget, og som jeg holder døren for. Det kommer ingen som helst reaksjon på at lydbølgene fra munnen min har beveget seg de 40 centimeterne fra min munn til medtannbørsterens ører.

Det kikkes ned på plastsandaler, det mumles kanskje noe som kan minne om ord, eller det aller vanligste: Den som her blitt heiet til stirrer tilbake med store blanke torskeøyne. Det er lys i vinduet, men ingen hjemme.

Den aller første gangen jeg bodde på en norsk campingplass fikk jeg lettere eksistensiell angst. Finnes jeg? Er jeg blitt helt usynlig?

På skiltet med kart over området burde det stå en rød prikk med teksten: «Er jeg her?!»

Selv barna går mutte mellom rekker av telt, flyttbare hagegjerder og nedfellbare tørkestativ mens de unnlater å besvare et smil. De lærer fort, de små campingturistene.

«God morgen!» sier jeg til han som pusser tenner ved siden av meg. På pur faen nå. For jeg ser at karen krymper seg, men ikke på vilkår om han vil svare.

Der går grensen for intimsone, privatliv og alt på en gang for gubben.

Det var forresten en småfull bestefar som snakket til meg da jeg pusset tenner en kveld.

«Jøje meg, jeg blir faktisk snakket til her!» tenkte jeg opprømt.

Men promillefar ville bare vennlig gjøre meg oppmerksom på at her vasker vi – vi – hender, der inne pusser vi tenner og vasker oss.

Jeg har sett campingliv på TV der glade mennesker med rause BMI`er kaster seg ut i et folkelig kjærlighetsprosjekt der alle er hverandres beste venner i en stor og lykkelig familie.

Denne forbrødringene og forsøstringen oppstår hver eneste kveld trygt inngjerdet av spikertelt, fortelt og seilduk. Her samles de som ligner på dem på TV, og dialekter fra nord til sør hojer i den kjølige sommernatten.

Men du kan bare glemme å komme på et raskt helgebesøk til campingen og tro at du kan bli en del av dette lykkelandet.

Du blir aldri invitert inn der hvor kartongvinen helles i ekte glass og der keramikkaskebegrene er formet som kamskjell og rosenknopper (eventuelt også som en pupper, men det hører til unntaket).

Å som jeg gjerne skulle sittet rundt bordet og ledd av alt det de andre ler av.

Jeg nøyer meg med et forsiktig «hei» i det jeg går forbi på vei til kiosken.

Du kan bare glemme å komme på et raskt helgebesøk til campingen og tro at du kan bli en del av dette lykkelandet.

Da er det noe annet med camping i verdens aller største land: Utlandet.

I Grebbestad for eksempel. Her er svenskene forbilledlig lett å ha med å gjøre. De er godt oppdratt, svarer tilbake og kan til og med nå og da kline til med et uoppfordret «hej då!»

Og hvis du virkelig snakker Det Store Utlandet, da snakker du: Fra du står opp om morgenen til du legger deg om kvelden blir du tatt imot som en lenge savnet venn som endelig har kommet tilbake med kofferten full av godt brennevin og lekre kaker.

«Hello my friend! It`s a beautiful day!» Tonen blir litt mer formell jo nærmere middelklassen folk kommer, det er klart. Men selv en fin indisk kjernefamilie sier «god morgen», «hei» og «ha det» når vi møtes i døren til butikken i New Dehli.

Prøv en heis i Nice: «bonjour», en resepsjon i Madrid: «Buenos dias Señor», en kafé i Newcastle: «good morning!». I Latin-Amerika ønsker vilt fremmede folk meg «god appetitt» mens jeg sitter med frokosten i hotellets spisesal.

Si «god morgen» og «hei» til fremmede frokostspisere neste gang du er på norsk hotell. Det er ganske underholdende.

En dame fikk kaffe ut av nesen, enda hun faktisk drakk te. Så traumatisk var det tydeligvis da jeg godmorgen henne en tidlig morgenstund.

Hjemme i Bergen vokste jeg opp med å si «hei» til bussjåfører og fremmede i kassakøen. Bergenseren er alltid klar til å bryte ut i en bitende fornærmelse til vilt fremmede:«gu kå støgg jakke, men den står jæla godt til håre!» For eksempel.

Det er ikke vondt ment, det er kommunikasjon. Kommunikasjon handler ikke alltid om hva som blir sagt, men at det utveksles signaler om at du er inkludert i flokken. Du er velkommen blant oss. Ditt rævhøl!

Da jeg flyttet til Oslo oppdaget jeg fort at her snakker man ikke til fremmede.

Med mindre du er sprø som en kjeks, tungt medisinert eller full - eller alt på en gang. Det er ikke greit å kalle bussjåføren for et rævhøl i Oslo, enda han vitterlig oppfører seg som ett.

Da jeg flyttet til Oslo oppdaget jeg fort at her snakker man ikke til fremmede.

Etter en tid i byen begynte jeg selv å få tunnelsyn, begynte å unngå øyekontakt og går nå rett forbi alle som snakker til meg. Det er for mye folk rett og slett.

Tiggere, selgere, turister og gærninger – best å se rett fram.

Sånn tenker sikkert medcamperne mine også. «Det er for mye folk, må holde godt på intimsonen her folkens».

Men i himmelens navn da menneske! – hvorfor drar du på camping da når du er så forbanna redd for folk?!

Hvis du er så redd for folk må du holde deg unna fjellheimen. For der sier faktisk folk hei. Vel å merke om det ikke er for mange på stien; det må være passe langt mellom hver møtende vandrer. Da sier nordmenn hei til hverandre. På sjøen er det også trygt å vinke litt – om det ikke er for stor avstand i prisen på båtene som møtes.

Så det finnes jo lyspunkt i introvertheten vår – du må bare kunne de uskrevne lovene for norsk hilseplikt.

Selv jeg lever et fullverdig liv selv uten å bli heiet til sent og tidlig. Det er fordi jeg har nok flokkmedlemmer rundt meg i hverdagen som til tider overoppfyller behovet for sosial kontakt.

Tiggere, selgere, turister og gærninger - best å se rett fram.

Men hva om jeg var en enslige mindreårig flyktning fra Eritrea? En nyinnflyttet nabo fra Volda? En famille fra Syria. Hva tenker de om folk i Norge som ikke på vilkår, ikke faen, vil si hei til fremmede?

For dem må det føles ganske ensomt og fremmedgjørende.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter