Hva ville han synes om meg? Ville jeg føle meg hjelpeløs? Jeg visste at han respekterte meg, og at han aldri ville gjøre noe jeg ikke ville, men situasjonen var ny og jeg hadde ikke kontroll.
Selv så hjelpetrengende jeg er, liker jeg å ha overtaket. Hvordan kunne jeg ha overtaket når han måtte hjelpe meg med hver minste ting? Ikke klarte jeg å ta av meg genseren, ikke klarte jeg å legge meg i sengen. Jeg klarte ikke engang å ta opp min egen buksesmekk.
Skulle det liksom være sexy? Overfor en som han, som kunne klare alt. Skulle han elske med meg? Jeg som hadde skoliose, en rygg som var skeiv, satt i rullestol og hadde en pumpe rett innenfor den ytterste huden på magen. Kunne det elskes, kunne jeg elske meg selv?
– Er du klar, spurte han, og så meg inn i øynene.
Fordommer
Jeg var virkelig tiltrukket av mennesket som var foran meg. Men tusen tanker reiste igjennom hodet mitt. Det var som om jeg kunne høre fordommene hviske inni øret mitt og blant dem var den største «kan egentlig funksjonshemmede ha sex?»
Jeg har alltid distansert meg fra alt som handler om seksualitet. Fordommer i samfunnet er nok en grunn, men det handler også om meg selv. Det er enklest å distansere seg fra det, late som om det ikke eksisterer, fordi jeg føler meg så sårbar ellers.
På ungdomsskolen da vi skulle øve oss på å ta kondomer på en banan, valgte jeg å koble ut. Jeg visste jo at jeg ikke engang hadde motorikk i fingrene til å åpne en vannflaske, så hvordan skulle jeg greie å ta kondom på en banan eller å ha sex i det hele tatt? Jeg valgte å koble ut når jentegjengen satt og pratet om seksualitet og forelskelse, fordi jeg tenkte simpelthen at dette ikke gjaldt meg. Jeg trodde nok at noen kunne elske meg, men kunne de elske det syke? Kunne de elske kroppen min?
Forelskelse
I tidlig alder sluttet jeg å se på meg selv som et menneske med en kropp. Jeg var et menneske, men livet mitt fungerte fra toppen av hodet til slutten av halsen og der stoppet det. Kroppen min var der bare, men den var liksom ikke en del av meg.
På grunn av sykdommen min har jeg vært gjennom mange undersøkelser, sykehusinnleggelser og operasjoner opp gjennom livet. Tusenvis av mennesker har sett på kroppen min, tatt på den og studert den. På en måte har kroppen min blitt et prosjekt, et objekt, en klinisk tilstand.
Så ble jeg forelsket, sånn ordentlig forelsket. Jeg begynte å tenke på sex, og på å bli sett og elsket for den jeg er. Jeg fantaserte om en fremtid sammen med dette menneske som jeg elsket og som elsket meg tilbake.
På mange måter var det en vanskelig tid og det syns jeg til tider fortsatt at det er. Jeg var så redd for å ikke være bra nok, og jeg var så redd for å spørre dem rundt meg om det jeg lurte på. Jeg avviste mange som likte meg, bare fordi jeg ikke turte å ta sjansen. Det var så mye lettere å bare fortsette som før, å la lokket over seksualiteten bare ligge der.
Hvordan gjør jeg det?
Men jeg tok motet til meg og spurte en lege:« Jeg har en skoliose, jeg lever med en del smerter, jeg har en baklofenpumpe i magen og jeg har stive ledd. Hvordan gjør jeg det med sex?» Legen var en mann i femtiårene. Han så forfjamset rundt seg og lo litt nervøst. «Du stiller litt av noen spørsmål du», sa han. Han hadde jobbet i mange år og aldri fått dette spørsmålet av noen, sa han. Han sa også at han ikke kunne svare meg. Jeg ble med ett veldig flau.
Når jeg er på fest med vennene mine og vi leker leken «Hvem ville du reddet, hatt sex med og giftet deg med i dette rommet», blir jeg alltid hun de ville reddet. Det er ingen som tror at jeg kan ha sex. Foreldrene mine har aldri hatt den kleine sex-samtalen med meg, og når jeg spurte mamma om hvorfor, sa hun at hun ikke trodde det kom til å bli nødvendig for meg, i hvert fall ikke før jeg fikk en ordentlig kjæreste.
– Er du klar, spurte han og så meg oppriktig inn i øynene
– Ja, svarte jeg
Første gangen
Det var første gangen jeg hadde sex. Ingen hadde noen gang tatt på meg på den måten før. Jeg hadde aldri opplevd at noen hadde verdsatt kroppen min på den måten. For han var jeg vakker. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før. Kroppen min var ikke lenger en vare, et objekt eller et prosjekt. Jeg var et menneske, et menneske som kunne begjære og bli begjært. Det var min kropp og det var hans kropp og vi var begge like fine.
I dag er det utenkelig med et liv uten sex. Tenk at jeg trodde det skulle være så vanskelig, og så var det så enkelt egentlig. Jeg som ikke trodde at noen kunne elske meg.
Jeg er en aktivist for funksjonshemmedes rettigheter og blir ofte forbundet med hun som har så høy selvtillit. Men foran speilet ble jeg ofte en helt annen. Ingen hadde behandlet meg som om jeg var en person med et seksualliv, og derfor kunne jeg også tiltatte meg å glemme det, uten å tenke på at det er en viktig del av meg, og en viktig del av oss alle.
Økt selvtillit
Det å bli elsket med har gjort mye med selvtilliten min. Det tok lang tid før jeg selv kunne tro at personen jeg hadde sex med, faktisk ville ha meg og kroppen min, jeg var veldig reservert. Men jeg lærte meg til slutt at noe av det beste med seksualitet og det å være intim med et annet menneske, er at det ikke finnes en oppskrift verken på hva som er vakkert eller på hva som er tiltrekkende. Jeg trengte bare å se i noen andres speil enn i mitt eget. Det har gitt meg et helt annet bilde på meg selv.
Funksjonshemmede og seksualitet er fortsatt et svært tabulagt tema. Derfor ønsker jeg å være med på å belyse, spre kunnskap og stanse negative holdninger. Folk er folk, enten du er funksjonshemmet eller ikke. Man skal ikke vokse opp i et samfunn der man distanserer seg fra sin egen seksualitet. Det må prates om og prates om enda mer. Vi må alle være med å rive ned barrierene. Fordi det er ikke så veldig komplisert. Det er bare sex.
Og akkurat det – er helt menneskelig!
Og man er ikke mindre menneskelig selv om man har en funksjonsnedsettelse.
Følg NRK debatt på
