Sett barn på studentene

«Norge trenger flere barn!»

Det sa statsminister Erna Solberg i årets nyttårstale. Regjeringen setter også ned et fødeutvalg som skal se på hva som kan gjøres. Unge mødre er billigst for velferdsstaten. Da har jeg et forslag: det må bli økonomisk mulig for dem å få barn.

Jeg var 21 år og ung student da Clearblue testen viste to streker. Det var på ingen måte planlagt at kjæresten min og jeg skulle starte familie helt ennå, men den hvite plastpinnen jeg stod med i hånden fortalte noe annet.

Ferdigprodusert før 28

To timer inn i mitt 22 år ble to til tre, 25 år gammel ble tre til fire, og før fylte 28 år var vi fem i familien. Jeg var da ferdig utdannet med en Cand.mag. fra UiB og en Master fra NHH – og ikke minst var jeg ferdigprodusert og klar for arbeidslivet! Å kombinere småbarn og studier var definitivt ikke så ille. Tross de mange skeptikerne.

Barn nå? Så ung? Vil du ikke leve livet først? Reise? Og hva med økonomien? Og studiene? Og hvordan kan du vite at han er mannen du vil leve sammen med når du er så ung?

Det var definitivt flere som ikke hadde troen på at dette ville gå bra. Eldstemann Oda ble født en varm sommerdag i år 2000, og et år senere flyttet vi inn på Nattland Studentby i Bergen. En liten landsby med 147 bittesmå rekkehus på drøyt 60 kvadratmeter fordelt på to etasjer, øremerket studenter med barn.

Trangt – ja definitivt – men det er ikke antall kvadratmeter som definerer en god start på livet. Lekeplassene var rett utenfor døren, tre studentbarnehager lå et par minutters gange fra huset, og naboene i fellesskap skapte et paradis med lekekamerater, liv og røre.

Mer strukturert student

Fra å være en typisk skippertaksstudent som brukte ti av årets måneder på frivillig organisasjonsarbeid og heller å låste meg inn på lesesalen i måneden før eksamensperiodene, så krevde tilværelsen som studentmamma at jeg endret rutiner. Solide resultater hadde jeg alltid fått, men aldri så bra som etter at jeg ble mor.

Halvveis inne i morspermisjonen med nummer to ble jeg kåret til Årets Økonomistudent i Norge, og vi reiste til fjerne strøk som ingen trodde ville la seg kombinere med barn. Ettårsdagen til andremann ble feiret på en strand i Thailand – under en to måneders backpacking gjennom Sørøst Asia. Og en nyutdannet trebarnsmor kan også bli gründer viste jeg deretter – da jeg sa opp min første jobb før jeg hadde begynt og satset på en gründerkarriere i stedet!

Prioriteringer

Å kombinere studietiden med barn gikk jo ganske greit likevel – tross alle bekymringene. Vi hadde en Berlingo fremfor en fancy bil, arveklær fremfor merkeklær. Hvis definisjonen på en god og trygg barndom er at alt skal være klart og perfekt, så kom vi definitivt til kort. Men hvis dere spør barna våre eller andre studentbarn om de følte på mangelen av mer, er nok svaret nei. I alle fall i like stor grad som for de barn som vokser opp i såkalte perfekte hjem. For hva er perfekt?

Lønnsomt for samfunnet

At kvinner får barn tidlig i 20-årene er lønnsomt for samfunnet. Hun er mer fruktbar og trenger sjelden hjelp til unnfangelse, det er færre komplikasjoner med svangerskapene, og hun er billig i drift. La oss kjapt sammenligne studentmammaen med karrieremammaen (eller pappaen):

For studentforelderen koster barnets første leveår skattebetalerne maksimalt 220.000 kroner (foreldrepenger + lånekassen) , mot nesten 600.000 (basert på årslønn) for en karriereforelder. Tallenes tale er klar: Studentforeldre er ekstremt gunstig for Norge på alle måter. Foreldrepengene rimelig, assistert befruktning og spesialoppfølging under svangerskap i hovedsak unødvendig, og de går ut i yrkeslivet med utdanningen på plass og ferdigproduserte barn – klare for en lang karriere uten avbrudd.

Men så billige bør de ikke være:

Per definisjon vokser barn av norske studentforeldre opp i barnefattigdom (definert som å vokse opp i en husholdning med en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten). Det er ikke holdbart, og bør være argument nok i seg selv til at statsminister Solberg som ønsker å få opp fødselstallene og ned gjennomsnittsalderen for fødekvinnen gir studentfamilienes økonomi et solid løft.

De er ikke yngre i dag enn de var for noen tiår siden da det var normalt å få barn tidligere. Ei er de mindre modne. Er sannsynligheten for at studentforeldre holder sammen og skaper en trygg barndom mindre enn for karriereforeldre? Jeg vil driste meg til å hevde nei, basert på egne observasjoner.

Det er noe med den fleksibiliteten man har til å få det til å gli og vokse sammen før man har lagt seg til for store særegenheter. Og energien og evnen til å holde ut flere år med lite søvn. Studentlivet er definitivt mer fleksibelt og forenelig med småbarn enn karrierelivet.

Kanskje vi rett og slett skal kaste studentene til sengs?

På gamlemåten.