Se til Sverige

15. juli er dagen for å konkludere fotball-VM 2018. Et mesterskap som ender med tre åpenbare vinnere.

Den første er Russland som arrangør, som har skapt en fotballfest mange var skeptiske til. De har vist at de kan.

Russland vet også å passivisere sine fryktede hooligans. Når mesterskapet foregår på hjemmebane, vel å merke.

Den andre vinneren er VAR, videoanalysesystemet som har endret verdensfotballen for alltid.

Den tredje og kanskje mest åpenbare er verdensmesteren i fotball.

Universets gjeveste tittel innen sport.

Sverige er den store vinneren

Men det aller mest imponerende i dette verdensmesterskapet er likevel et av våre naboland.

Sverige har nemlig brukt verdensmesterskapet til å gjøre landslagsfotball på aller høyeste nivå til en ekte lagsport igjen.

Det er så absolutt flere lag som har prestert mye bedre enn forventet.

Ingen av de fire lagene som gikk til semifinalen var åpenbare kandidater.

Særlig gjelder dette England. Et lag som for første gang vinner en straffesparkkonkurranse. Og de følger opp med å slå Sverige ut av mesterskapet i kvartfinalen.

Så langt har fotballens hjemland bare beveget seg to ganger før, utrolig nok.

Russland, som Sverige, kom til kvartfinalen. Ingen, absolutt ingen hadde trodd dette før mesterskapet.

Arrangørnasjonen var lavest rangert av samtlige 32 deltakernasjoner.

Uten å ha de store stjernene klarte Russland, som Sverige, å skape et velfungerende og hardtarbeidende kollektiv.

Likevel kan nyere idrettshistorie gjøre det vanskelig å komme med en uforbeholden hyllest av russerne. Vi må føle oss trygge på at all sportslig fremgang har foregått på legitimt vis.

Alle de fire lagene som til slutt gikk til bronsekamp og finale har dét fellestrekk at de i større eller mindre grad er bygget rundt den store stjernen eller stjernene.

Om de heter Luka Modric, Kylian Mbappé, Harry Kane, Eden Hazard eller Romelu Lukaku.

Sverige gikk sin helt egen vei.

Et liv etter Zlatan

Svenskenes landslagssjef Janne Andersson tok nemlig et valg. Om å ikke ta med deres eneste superstjerne Zlatan Ibrahimovic, tross hans åpenlyse flørt med tanken på å vende tilbake i de blågule farger.

Slik skapte Janne Andersson et lite under.

Da spørsmålet igjen dukket opp, sa Andersson det så klart man kan i offentligheten – Vi har for f ... en helt gjeng.

Underforstått; vi trenger ingen enkeltspillere.

Zlatan Ibrahimovic er svenskenes største fotballstjerne noensinne. Og en av Sveriges største stjerner uansett hvilken del av samfunnslivet det er snakk om.

Men det svenske landslaget lyktes aldri fullt ut, selv med Zlatan i sin midte.

Det er mange årsaker til dette. Men veldig mye har dreiet seg om nettopp den store stjernen. Etter et miserabelt EM i 2016 ga han seg på landslaget.

Og den påtroppende landslagssjef Janne Andersson måtte tenke nytt og kollektivt. Resultatet ble at de slo ut Italia og Nederland på vei til VM. Og fortsatte å overraske alle i Russland.

Ingen hadde trodd at et lag bestående av en Granqvist, Ekdal, Lustig og Larsson skulle kjempe om en plass blant de fem beste lagene i hele verden.

Den sosialdemokratiske kjernen

90 år etter at begrepet om det svenske folkhemmet ble skapt, har det fått ny betydning på fotballbanen. Innbyrdes forståelse og ikke minst likeverd er de viktigste grunnprinsippene bak det sosialdemokratiske folkhemmet, og det i svenske VM-laget i 2018.

Sverige har et lag uten større profiler for utenforstående.

Men totalen har blitt til noe mer. Gjennom enkle, sosialdemokratiske prinsipper som samhold og god organisering har de vist seg meget vanskelige å bryte ned.

Uten stjernen Zlatan ble alle plutselig stjerner.

Sverige tok seg til topps i sin gruppe, i kamp mot stormakter som Tyskland og Mexico. De danket også ut Sveits i åttendedelsfinalen.

Sverige har blitt noe mer enn elleve enkeltspillere, hvilket på et vis er hva spillet dreier seg om.

Og da blir også en kvartfinaleplass mer enn bare å være ett av verdens åtte beste landslag.

Sammen for Durmaz

I bakkant av gruppespill kampen mellom Tyskland og Sverige, ble det mer enn noe annet vist samhold i det svenske landslaget. Midtbanespilleren Jimmy Durmaz ble sterkt trakassert i sosiale medier etter en avgjørende feil.

Laget stod bak ham. Både tankemessig og fysisk, da spilleren med tyrkisk herkomst slo tilbake mot hetsen. Durmaz ble på mange måter symbolet på samhold i det svenske landslaget.

Likevel spilte han ikke mer under VM.

Svenskene viste samhold da det var påkrevet utad. Men ville ikke bruke det til å vinne ytterligere sympati ved å ha Durmaz på banen, uten at det var sportslig begrunnet.

Janne Andersson gjorde det som var best for kollektivet, inkludert Jimmy Durmaz.

Sverige blir lett sjablonmessig sett på som kollektiviststaten over noen. Likevel har nasjonen født noen av de største individuelle utøverne i idrettshistorien, inkludert Ingemar Stenmark og Björn Borg, begge født i 1956.

Men Sverige er og blir best på de kollektive prestasjoner.

I 1987 ble de for første gang på 25 år verdensmestere i ishockey.

I 1992 var den svenske gullalderen i tennis over, i stedet gikk det svenske fotballandslaget til semifinale i EM i fotball.

To år senere tok samme lag en sensasjonell bronse i fotball VM i USA, lenge etter at Norge er slått ut.

Norges fall

Det er ikke alle som liker Sverige, ikke minst her i landet. Men det betyr ikke at vi ikke kan se til dem og hva de gjør på sitt aller beste, som nå i VM.

Det var på 1990-tallet Norge sist hadde det en kan kalle en storhetstid i verdens største sport.

Under ledelse av Egil Olsen ble datidens landslag bygget opp på mange av de samme prinsippene som svenskene i en årrekke har trodd på.

Til slutt holdt ikke den norske enhetstanken.

Det som hadde vært et stjernenes kollektiv, hvor rekken av norske storheter som Mykland, Rekdal og Flo under Egil Olsen fungerte som en særdeles disiplinert enhet, ble nesten umerkelig erstattet av kollektivets stjerner.

Enkeltspillere som Carew og Riise fikk ta mer og mer plass.

Ingenting tar mer effektivt livet av et sterkt lag som jobber sammen, enn at stjernene blir viktigere enn laget.

Norge har aldri hatt nok gode enkeltspillere, for at noe slikt kan fungere.

Veien for at Norge kan være med blant verdens beste fotballnasjoner ble, og er fortsatt lang.

Mye tyder på at vi ikke vil komme til det nivået Sverige nå presterer på.

Da må kollektivet igjen bli det viktigste.

Folkhemmet for fall

Og til slutt, mens folkehemsideologien har brakt øyeblikk av enorm nasjonal stolthet svenskene under fotball VM, vil de sosialdemokratiske grunnleggerne av likhetsideologien etter alt å dømme gå på en historisk smell i Riksdagsvalget i september.

Kanskje skjer det fordi de ble for fascinert av stjernene på de andre lagene og glemte hvordan de egentlig ble best.

Men dette skal svenskene få lov å finne ut av selv.

Trøsten og håpet for oss nordmenn ligger uansett i at sjefen for vårt fotballandslag, Lars Lagerbäck, faktisk er anerkjent som en av de aller dyktigste lagbyggere i internasjonal fotball de siste årene.

Og i tillegg er han svensk.

For, som de selv synger det i nasjonalsangen, skal de først og fremst leve og dø, ikke i Sverige, men i Norden.

Følg NRK Debatt på Facebook