Vi hørte det utallige ganger i skoledebatter i valgkampen: «Se til Finland». Dette, for de fleste enda uoppdagede, nabolandet har nådd toppen av internasjonale skolerankinger flere ganger.
Og som Aftenposten så treffende påpekte i august: De politiske partiene plukket selektivt fra floraen av faktorer i det finske skolesystemet for å underbygge hvorfor nettopp deres skolepolitikk er den beste. Gratis varm skolemat er viktig for noen. Krav om mastergrad for alle lærere støttes av mange. Karakterer på barnetrinnet fanger noens interesse. Fravær av nasjonale prøver har også sine tilhengere, mens høyere lærer-status vil alle ha. Den finske skolen hadde noe for enhver politisk avskygning.
Den nye kunnskapsministeren velger også å vise til Finland når hans skolepolitiske veivalg nå blir presentert. «Det er ingenting som tilsier at vi skal ha dårligere forutsetninger enn finnene» slår han fast, gjengitt av NTB. Men det kan faktisk vise seg ved nærmere øyensyn at det ikke er så enkelt. Det kan hende Finland har noen forutsetninger vi ikke har.
LES OGSÅ: I Finland bestemmer læreren.
Går ikke på skole i et vakuum
Et skolesystem som det finske har mange ulike faktorer, fra inntak til lærerutdanningen til sluttevaluering av elevene. Imellom har vi læreplan-struktur og rammefaktorer som skolemat, teknologi og kvalitet på bygningsmasse, for å nevne noen. Innbyrdes er også faktorene tilsynelatende motsetningsfylte: I Finland er skolestartsalderen 7 år og det finnes ikke nasjonale prøver, men det gis allikevel karakterer på barnetrinnet.
Det sier seg selv at det derfor er svært vanskelig å plukke én av disse faktorene og forvente at det er denne som gjør utslaget og vil løfte norsk skole til finske høyder dersom vi innførte det samme her hjemme. Det er, som i alle andre samfunnsforhold, et samspill mellom et mangfold av faktorer som til sammen skaper en skole, og det finnes ingen mekaniske lovmessigheter.
Grunnen til dette er naturligvis at skolen ikke lever i et samfunnsmessig vakuum. Den inngår i en kulturell og historisk ramme som alltid vil være unik, ikke bare mellom ulike land, men også mellom ulike regioner, by og land, østkant og vestkant. Skolen speiler samfunnet omkring.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Finske biblioteker
Derfor var det et annet mediaoppslag den siste uken som burde fanget vår oppmerksomhet. 37.000 innbyggere må dele på et bibliotek i Oslo, mens Helsingfors har et bibliotek for hver 16.000 innbygger, og også på dette punktet er best i Norden.
Dette gir seg naturlig nok utslag i antall boklån. Mens hver finne i 2010 i gjennomsnitt lånte 13 bøker i året, lånte hver nordmann i gjennomsnitt 3,5 bøker. Også i antall utgitte bøker slår Finland oss. Mens vi i 2009 ga ut nesten 8.000 titler, ble det samme år gitt ut over 12.000 i Finland – altså 50 % flere.
Så er også kulturbudsjettets andel av BNP høyere i Finland enn i Norge. 0,83 % mot 0,5 % i 2010. I Finland besøkte 3,3 millioner en teaterforestilling i 2010 mens bare 1.8 millioner nordmenn gjorde det samme.
Til slutt en liten kuriositet: i Finland ble det tatt ut 126 patenter pr. million innbyggere i 2010, mens samme tall i Norge var 37 – mindre enn en tredel. (Kilde for dette og andre statistikkeksempler i kronikken: norden.org)
På en del faktorer som man må anta vil ha betydning for statusen til å være lærende, scorer altså Finland langt høyere enn oss. Det er rett og slett et mer lesende og skrivende folk – kan hende også mer nysgjerrig? Ikke minst ser de ut til å slå oss som kulturforbrukere. Det sier seg selv at disse faktorene stikker dypt i både kulturelle og historiske forhold. De lar seg ikke vedta av en ivrig ny regjering som vil ha skolen opp i første divisjon side om side med våre finske venner. Det er som sagt heller ikke mulig å plukke én faktor i det finske skolesystemet som beviselig vil virke på samme måte i Norge.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Få nysgjerrigheten tilbake
Å være et kulturelt sultent, nysgjerrig og lærende folk, handler om en felles opplevelse av verdi og mening i samfunnet som skolen kan speile seg i.
Det den finske skolen viser oss, er at det ikke er en årsak-virkning forhold mellom ytre instrumentelle faktorer i skolen og skolens virkning i et samfunn. Det er for eksempel ikke slik at kvantitet i undervisning sier noe om forventet resultat. Ikke bare venter finske skolebarn ett år lengre enn norske barn før de begynner på skolen. De går også mindre i barnehage – 70 % av finske 3-åringer går i barnehage, mens tallet i Norge er 95 %.
La oss derfor ta utrykket «Se til Finland» på alvor.
Det som gjør skolen til en vinner, er det som skjer utenfor skoleporten, i hjemmene, i nærmiljøet, i kulturlivet og på arbeidsplassene og som skolene kan speile i form av ivrige lærende elever og lærere som nyter respekt.
PISA-målingenes nedslående resultat for vårt vedkomne har hittil bare gitt seg utslag i instrumentelle tiltak innenfor skolen som mer timer til tunge teoretiske basisfag, større press på læringsmål tidlig og mer målstyring og resultatkontroll. Vi må tørre å løfte blikket, tenke nytt, verdimessig klokt og langsiktig nok. Kanskje det første vi må sørge for er å stanse nedleggelsen av bibliotekfilialer i de store byene. Det handler kanskje også om å unngå å reversere den nye bokloven.
For å gjøre oss til et lærende, nysgjerrig og skapende folk, må vi våge å innse at det ikke er timetall, lærerens akademiske grad eller antall kartleggingsprøver gjennom skoletiden som er avgjørende. Vi må se kritisk på det samfunnet som skolen til enhver tid skal speile seg i, og bare så det er sagt: En 4-års periode er ikke nok, til det er avstanden til våre naboer i øst for stor.
