Trygve Slagsvold Vedum tok både partiet og pressen på senga da han fortalte om sin MS-sykdom. Vi er vant til at Sp-lederen er personlig når han snakker til sine egne.
Og vi var forberedt på en stor nyhet i landsmøtetalen. Det var til og med forhåndsmeldt av NTB.
Kunne det være noe med strøm? En ny seier i regjering? En storsatsing på bygdevekstsavtaler? Gode nyheter til laksedemonstrantene?
Vi var forberedt på det meste, men ikke dette.
I den stappfulle landsmøtesalen i Trondheim kunne man nesten høre den berømmelige knappenåla falle.
Mental berg-og-dal-bane
Da Vedum fortalte om svimmelhet og anfall. Om telefonen med den alvorlige beskjeden fra legen.
Om valgdagen som startet i en MR-maskin i Hamar, og som endte med valgseier.
Et år som må ha fortonet seg som en mental berg-og-dal-bane.
Sp-lederen fortalte om sykdommen som utviklet seg samtidig som han gikk inn i nye roller. Som finansminister på dagtid.
Som fugleskremsel på underholdningsprogrammet «Maskorama» på lørdagskvelden.
Det er nok mange som kan ta seg i å tenke: Oops, var jeg litt hard med Sp-lederen i den tøffe tiden?
Spekulasjoner vil komme
Vedum gjør seg selv både sårbar og uangripelig ved å fortelle dette.
Nyheten dominerer Sp-landsmøtet og vil naturlig nok ta brodden av kritikk, fra både partikolleger og presse. Mang en delegat (og kommentator) har nok skrevet om innlegget sitt i dag.
Samtidig gjør Vedum seg sårbar. For det vil helt sikkert sette i gang spekulasjoner.
Om han er frisk nok til å gjøre jobben. Om han er sterk nok. Eller om dette er et første skritt ut av politikken.
Dette er dilemmaer politikere står i ved å åpne opp om sykdom, svakhet og sårbarhet.
I Norge er det likevel en tradisjon for at politikere forteller om det personlige.
To hendelser er umulig å glemme
I 1992 trakk statsminister Gro Harlem Brundtland seg som partileder i Ap etter at hennes yngste sønn tok livet av seg. Øyeblikket der hun bryter sammen når hun forteller dette til partiet, har brent seg fast.
I 1998 ble Kjell Magne Bondevik sykemeldt fra jobben som statsminister på grunn av en «depressiv reaksjon». Det vakte oppsikt over hele verden at Norges statsminister var åpen om psykiske lidelser.
Han ble hyllet for åpenhet og banet vei for mange, men måtte også tåle at noen stilte spørsmål ved om han var sterk nok til å styre landet.
Uvanlige folk
For selv om politikere er vanlige folk, behandles de ikke helt som vanlige folk.
De vinner ikke valg på sympati. De kan aldri være noen vi synes synd på eller tar spesielle hensyn til.
Det ville være å gjøre Vedum en bjørnetjeneste å behandle ham annerledes når vi kjenner til sykdommen. Selv om det naturlige for oss vil være å gjøre nettopp det.
Det er heller ikke noe jeg får så mye tilbakemeldinger om fra politikere. Både på Stortinget og lokalpolitikere forteller om press, hets og en tøff hverdag.
Mange er bekymret for at det blir vanskeligere å få folk til å stille på listene til kommunevalget. Men de vet at det ikke nytter å klage.
For hvem synes vel synd på en politiker? Og hvilken politiker vil vel være den det er synd på?
Politikere er likevel bare mennesker. Så selvsagt og likevel så vanskelig.
