Det ulmer i nord

Den enes frykt er den andres håp.

Med utenforblikk er det ikke enkelt å gripe det som utspiller seg i vår nordligste region.

Mens noen i nord ser på Fosen-dommen og sameaksjonen som en stor seier, frykter andre at dette er kroken på døra for en framtid her.

Fellesnevneren for dem alle er at de bor, jobber og elsker hjemstedet sitt. Hvorfor er de da så splittet?

Gullvekt og håndgranat

Det var til dette paradokset statsminister Jonas Gahr Støre kom da han torsdag besøkte Sametinget i Karasjok.

Selv om reisen har ligget i kalenderen lenge, har Fosen-saken gjort det som skulle vært et hyggelig besøk til en potensiell håndgranat.

Flaks forfølges han ikke av, Ap-lederen.

Derimot av argusøyne, kryssende forventninger og et kobbel journalister.

Dette var ikke dagen for høyttenkning. Derimot for dialog.

Ordene Støre velger er veid på gullvekt. Det er mye som står på spill.

For i skyggen av Fosen-saken foregår det konflikter mellom vekst og vern, om retten til eiendom og til den samiske identiteten.

Og det i et klima som blir stadig mer polarisert. Der man skuler på hverandre og tonen er hatsk. Der de moderate stemmene ikke orker å ytre seg.

Lex-Fosen i en splittet landsdel

Beskjeden fra Sametinget til Støre var ikke til å misforstå: Den dype tillitskrisen mellom staten og det samiske folk må rettes opp.

Kan vi snakke om forsoning så lenge Fosen-saken er uløst, spurte sametingspresident Silje Karine Moutka.

Og legger til at Fosen-saken bare er én av mange saker. Hun sier nei til vindkraft i reinbeiteområder, og mener samene har ofret nok for det grønne skiftet.

Har sendt sjokkbølger

Og nettopp det har sendt sjokkbølger inn i både næringsliv og det politiske miljøet. For det er mange som mener at Nord-Norges største problem er mangel på folk og mangel på kraft.

Og at det henger tett sammen.

Nyttårsbarn i juli

I de nordligste kommunene blir man mørkredd av befolkningsstatistikk. Antallet barnefødsler er så lavt at det finnes steder der nyttårsbarnet kommer først i sommerferien.

I noen kommuner er det så langt mellom fødslene at man må legge sammen seks kommuner for å fylle en skoleklasse.

Skal Nord-Norge utvikles, trenger man mer kraftutbygging, bedre kraftlinjer og ny industri, vil mange si.

En av disse er Aina Borch, Ap- ordfører i Porsanger. Det er kroken på døra for Finnmark dersom aksjonistene vinner fram, var hennes budskap.

I dag får mange nye bedrifter nei til oppstart fordi landsdelen mangler kraft.

Samtidig er store deler av Nord-Norge beiteområde for rein. Noen håper mens andre frykter at hensynet til reindrift i praksis vil bety tommelen ned for storparten av disse prosjektene.

For det er ikke bare vindkraft og gruvedrift som er problematisk. I dag opplever kommuner at alt fra næringseiendommer til gang- og sykkelveier blir stanset.

Det ligger bak spådommene om at landsdelen blir et reservat, eller «verdens største museum», som Skjalg Fjellheim i Nordlys skrev.

Motvind og samekamp

Det er en virkelighetsbeskrivelse som ikke alle deler.

Sametingspresidenten kaller det inngrep som «raserer vår umistelige natur og er et rystende angrep på vår kultur».

Der «det grønne skiftet» fortsatt er et honnørord i politiske kretser, ser mange rødt.

Særlig er motstanden mot vindkraft sterk, og kritiske røster mener behovet for strøm overdrives.

Den nye alliansen mellom samer og vindkraftmotstandere har ikke gjort debatten mindre eksplosiv.

Og å få rollen som skurkebransjen i den nye sesongen av NRK-serien Exit var kanskje ikke det vindkraftbransjen drømte om nå.

Men kampen mellom utbygging og reindrift er bare toppen av et isfjell.

I Finnmark har det ulmet lenge.

En same er ikke en same

Reindrift er en sentral del av den samiske kulturen. Samtidig har de fleste samer helt vanlige jobber. Som mye annet i samfunnet er også reindrift samlet på færre og større eiere.

Uten at det gjenspeiles i bildet av Finnmark.

Med det nevnte utenforblikket er det lett å tenke at reindrift og samisk identitet er to sider av samme sak. Gjerne med et romantiserende blikk.

Men mange, også blant samer, mener reindriften er for dominerende og legger for mye føringer.

De oppfatter seg som en smeltedigel, der det er vanskelig å vite hvor det samiske begynner og det norske slutter. Eller det kvenske, for den del.

Derfor oppleves det ekstra sårt at de som ble mest utsatt for fornorskning, kystbefolkningen, ikke oppfattes som samisk nok i noens øyne.

Polarisert samepolitikk

Et uttrykk for det, er at Nordkalottfolket har vind i seilene. I tillegg til å være det største opposisjonspartiet på Sametinget, sitter de også på Fylkestinget.

De jobber for «likeverd mellom folk og næringer», og er sterkt kritisk til det største partiet Norske Samers Riksforbund (NSR), som de mener kun tjener reineierne.

Og de sparer ikke på kruttet.

De anklager Sametinget for å være både bremsekloss, splittende, dyrke offerrollen og å skyve reindrifta foran seg.

De bruker ord som sameinkvisisjon, og snakker om joike- og koftepolitiet mot dem som ikke er samisk nok.

Allerede i høst ble Nordkalottfolket målt til det tredje største partiet i Finnmark.

Mange mener de har truffet en nerve. De spås å være en magnet på nye velgere. Men ikke minst vil de kunne få mange til å melde seg inn i samemanntallet for å påvirke innenfra.

En av disse er industrilederen Greger Mannsverk fra Kirkenes, som hevder barnebarna ikke har noen framtid i det Finnmark som Sametinget styrer mot.

Mens Nordkalottfolket bruker utestemme, oppleves Sametingsrådet å ha blitt mer radikalt og ytterliggående i motsatt fløy.

Det har vært en oppblomstring i samisk bevissthet og kultur, mens kritikerne mener de også er blitt mer aktivistiske og mindre løsningsorientert.

Det partiet som kan bli mest skadelidende, er Arbeiderpartiet. Nær sagt som vanlig.

De blir kritisert, også av sine egne, for å ha lite kraft og dilte for mye etter reindriftsinteressene. Mange tror de vil tape stort til Nordkalottfolket.

Det som ser ut til å mangle i samepolitikken, er et slags sentrum.

Ord mot ord

For i kjent stil er det stort sprik i virkelighetsbeskrivelsen.

Der noen ser en presset reindrift som gang etter gang taper for storsamfunnet, peker andre på økende reintall, nedbeiting og at drifta ikke er så bærekraftig som man vil ha det til.

Reindrifta beskrives som mektig i arealplanlegging, men opplever seg sårbar og alene. Det finnes ikke noe «NHO Reindrift».

Mens reineierne omtaler utbygde områder som tapt for alltid, mener andre det er forenelig. Bilder av rein som beiter under vindturbiner og sover i rundkjøringer florerer på nettet.

Det er mye ord mot ord.

Noe er man imidlertid enig om. Mistroen til statens forvaltning av natur, laksestammer og ikke minst rovdyr.

Det kan bli stygt

Mye av debatten foregår i kommentarfelt og sosiale medier, med caps lock og hard ordbruk. Det er samehets på den ene siden og beskyldninger om rasisme og «brenn kofta» på den andre.

Mediene blir beskyldt for berøringsangst. Moderate stemmer kvier seg for å delta i debatten.

Men på tomannshånd er det mange som uttrykker bekymring. For motreaksjonene de tror vil komme, for at konfliktene vil ulme opp. For at det kan bli stygt.

Mange husker med gru debatten før Finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Kompromisset ble at forvaltningen av 95 prosent av Finnmark ble overført til Finnmarkseiendommen (FeFo), som styres av Sametinget og Fylkestinget.

En tikkende bombe

Nå venter mange på utfallet i Karasjok-rettssaken. To ulike grupperinger har gått til søksmål for å få eiendomsrett til grunnen i Norges nest største kommune, Karasjok.

Den ene er Karasjok kommune på vegne av alle innbyggerne, den andre gruppen kun på vegne av den samiske befolkningen i kommunen.

Advokater har i lang tid studert gamle dokumenter og slektsbøker for å føre bevis.

Dersom de vinner fram, tror man flere kommuner vil følge etter. Det felles eierskapet til Finnmark kan forvitre.

Også her handler det om identitet.

Samene i Karasjok som vil ha eierskap, sier at dette handler om å sikre samenes rettigheter.

Det innvendes at det er de samene som ble mest fornorsket som nok en gang blir tapere dersom rettighetene går til dem som er «mest same».

Avgjørelsen er ventet rundt påsketider.

Mange har forventninger til det som kommer 1. juli. I fem år har en kommisjon gransket urett begått mot samer, kvener og andre minoriteter. Det kommer utvilsomt sterke vitnesbyrd om usynliggjøring og overgrep.

Bare over en kjapp kaffeprat i Porsanger får jeg høre historier om barn som ikke fikk vite at de var samiske fordi foreldrene skammet seg.

Som lærte om indianere og andre urfolk på skolen, men ikke om seg selv.

Eller om han som først skjønte hva mora var da hun ble dement og plutselig snakket samisk.

Hvordan skal en slik urett kunne gjøres opp i dag?

På sitt beste oppleves nord som en smeltedigel der folk, kulturer og språk lever side og side. Men omtales stadig oftere som en trykkoker.

Her burde Jonas Gahr Støres paradegren omsider komme til sin rett:

Dialog.