«Kysset. Prøvde å kysse. Stryke på ryggen. Er det den alvorlige saken? Er det grunnen til at kroppen min tror den skal dø, at Trond snakker med en stemme jeg aldri hørt før?».
Nei, dette er ikke utdrag fra en romantisk spenningsroman som du får kjøpt på Narvesen.
Dette er Haddy Njie som så nyansert og sannferdig hun klarer, prøver å gjengi varslet som jeg sendte til ledelsen i Arbeiderpartiet, 20. desember 2017.
Jeg har forståelse for at det ikke egner seg på trykk å skrive at ens egen ektemann har lekt isbitleken med en gjeng unge AUF-ere på et utested, lenge etter at alle de andre voksne i partiet har gått hjem og lagt seg.
Eller at han aktivt oppsøker en 19 år gammel AUF-er som deltar på et russearrangement sammen med jevnaldrende skolekamerater.
Eller at han ødela mitt politiske engasjement med tunga si og hender som tafser. Er det dette Njie mener når hun kaller Giske uutholdelig umoden?
Det jeg har lest av boka hennes så langt, er det mest kvinnefiendtlige bidraget i debatten om metoo til nå.
Jeg forstår ikke hva som får en person til å diskreditere en hel bevegelse av kvinner som kjemper for likeverd. Kjærlighetserklæringen til ektemannen har en enorm pris. Jeg håper hun synes det er verdt det.
For meg har ikke varslet handlet om detaljene i saken. Giskes oppførsel fikk store konsekvenser for meg i ungdomstiden, helt klart. Det kostet meg mye den gang.
Men da jeg valgte å varsle om hendelsene, så var det fordi dette handlet om noe mye større og viktigere enn meg selv. Og noe mye mer viktig enn Giske også.
Tro det eller ei.
Jeg varslet fordi jeg bryr meg om unge jenter og gutter som kommer etter meg. Jeg gjorde det fordi jeg vil være med på å skape et samfunn som er preget av likeverd, trygghet og respekt.
Og jeg gjorde det fordi hvis jeg hadde latt være, så hadde jo også jeg stilletiende akseptert at det er sånn: At statsråder og andre personer med makt, får misbruke makta si for å skaffe seg sex med noen som ser veldig opp til dem.
Jeg synes det er uheldig at det har vært en stilletiende aksept for sånt. Jeg synes vi kan og bør endre på den kulturen nå.
Det har kostet å varsle. Det har kostet meg mye personlig. Det har ødelagt relasjoner, det har stjålet mye verdifull tid som jeg gjerne skulle brukt på andre ting.
Det har spist en del av identiteten min, fordi navnet mitt alltid vil knyttes opp til en fyr som misbruker jævlig mye makt.
Men den aller verste kostnaden av det hele, er hvordan Njies virkelighetsbeskrivelse river ned og ødelegger en viktig frihetskamp.
DET røsker i hjertet.
Konklusjonen kan bli at unge som utsettes for maktmisbruk ikke gidder å varsle.
Fordi de vet at det ikke er vits.
Man havner tilslutt i en bok skrevet av en illsint hustru hvis man forteller om noe som er ugreit. Det er ikke vits, du gjør deg bare upopulær.
Alle kommer til å tro at Hadia Tajik har fortalt deg at du skal varsle.
Det er konklusjonen: Ikke stå opp for deg selv, unge menneske. La de stakkars arme folka med altfor mye makt og dobbel så høy alder, få forsyne seg.
Såpass må du tåle.
