Kronikk

Rull inn puppen!

Jeg trodde ikke ammepolitiet eksisterte i virkeligheten. Helt til jeg fikk barn selv.

Victora Marie Evensen og nyfødt datter

Jeg betviler ikke at morsmelk er det aller beste og jeg vil gjerne gi barnet mitt morsmelk, men jeg vil samtidig slippe å skamme meg over at jeg ikke har nok. Mødre påtvinges idealer som ikke alle kan leve opp til, skriver Victoria Marie Evensen.

Foto: Privat

For en måned siden kom vår nydelige datter til verden. Det var kjærlighet ved første blikk, men det var også et møte med et ammepoliti jeg faktisk trodde var en myte.

La meg først begynne med å skryte av helsevesenet og svangerskapsomsorgen i Norge. Vi har hele veien blitt møtt av vennlige, kompetente og kunnskapsrike fagfolk. Vi har følt oss trygge og veldig godt ivaretatt.

Dette er derfor ikke en kritikk av svangerskapsomsorgen generelt, men av at det fortsatt er slik at du nærmest er mislykket som kvinne dersom ikke brystene dine er melkesprutende fontener og du ammer 100 %.

Gode råd

Så hva sier egentlig anbefalingene fra myndighetene? Jo, rådene om amming fra Helsedirektoratet tilsier at spedbarn kan få fast føde fra de er fire måneder. Det presiseres at barnet trygt kan få kun morsmelk i seks måneder. Om mulig anbefales det at barnet får morsmelk hele det første året dersom mor og barn trives med det. Det står også at delvis amming er bra for mor og barn.

Du er nærmest mislykket som kvinne dersom ikke brystene dine er melkesprutende fontener.

I veiledningen fra Helsestasjonen står det at du kan vurdere om ammingen går bra ut fra en rekke kriterier. Eksempelvis: Dersom barnet bruker 40 minutter eller mer på hvert måltid går det ikke bra. Dersom barnet sovner ved brystet eller aldri avslutter måltidet selv er det et tegn på at ammingen ikke fungerer. Et tegn som også er nevnt er at du selv opplever at barnet trenger morsmelkerstatning.

Forsøkt alt

For min del har jeg opplevd å amme i fire-fem timer i strekk og fortsatt holde et sultent, skrikende barn i armene.

Responsen på sykehuset var da: «Har du prøvd tvillingstilling? Har du prøvd å amme liggende? Du får håndmelke litt.» Ja. Jeg hadde faktisk prøvd alle tenkelige stillinger. Jeg hadde også håndmelket og fått ut skarve 1,5 teskje uten at det gjorde babyen vår tilfreds.

På sykehuset møtte vi også følgende utsagn: «Her har vi egentlig ikke lov til å gi tillegg. Vi oppfordrer til å amme.»

OK..! Å oppfordre til og legge til rette for amming er bra, men når du holder en sulten baby i armene og det ikke kommer melk fra brystene dine er du egentlig ikke så veldig interessert i den anbefalingen.

Det viktigste må vel være at barnet er mett og utvikler seg slik det skal?

Sliter ut mor

Senere fikk vi høre: «Hvis dere bare sulter babyen litt (ikke gir tillegg) vil hun sikkert være mer interessert i puppen.» Kall meg gjerne vrang altså, men jeg opplever ikke at å sulte barnet mitt er et alternativ og oppskriften på å være en god forelder.

Vi har foreldrepermisjon for å ta vare på barna, og det kan man også gjøre gjennom flaskemating.

Vi lever i et ammesamfunn. I et innlegg i BT i februar skrev Ingebjørg Berg Holm: «Amming promoteres kraftig av svigermødre, Ammehjelpen, jordmødre, venninner og fagpersoner.» Og videre: «Det ammes fra blødende brystvorter, gjennom gjentatte betennelser og soppinfeksjoner, med verkende pupper og tette melkeganger.

Utslitte mødre pumper og peser for å få naturlig lavtproduserende bryster i gang, og uvillige unger til å ta puppen.»

Bildet Berg Holm tegner stemmer med mitt inntrykk. Det samme illustreres med en påstand jeg møtte da jeg var gravid: «I Norge har vi et års permisjon for å amme.» Vel, samboeren min og jeg deler permisjonen 50/50, så det «idealet» kommer jeg ikke til å leve opp til.

Jeg er heller ikke enig i premisset. Vi har foreldrepermisjon for å ta vare på barna, og det kan man også gjøre gjennom flaskemating.

Bare du prøver hardt nok...

Jeg betviler ikke at morsmelk er det aller beste og jeg vil gjerne gi barnet mitt morsmelk, men jeg vil samtidig slippe å skamme meg over at jeg ikke har nok. Jeg vil heller ha løsninger og svar som gjør at både barnet mitt og jeg har det bra, og jeg nekter å akseptere at det ikke finnes andre svar enn «hvis du bare prøver hardt nok å fullamme så får du det nok til».

Det er ikke godt nok. Det viser også at det heller ikke er samsvar mellom rådene som man bl.a. finner på Helsedirektoratets nettside og det som skjer ute i tjenestene.

Vi lever i et ammesamfunn.

Akkurat nå så har ikke jeg nok melk til mitt barn. Derfor sier jeg ja takk, begge deler. Jeg del-ammer. Jenta vår får så mye som mulig fra brystet og i tillegg får hun flaske. Det går veldig bra.

Fra en situasjon der hun ikke la på seg fordi vi fulgte råd vi fikk om å ikke delamme, følger hun nå vekstkurven sin. I tillegg er det også fint at pappaen hennes kan delta i matingen, og at det oppstår et bånd mellom dem gjennom det.

Kutt ut ammeskammen

Det viser seg at jeg ikke er alene om å streve med ammingen. I samtaler med venninner kommer det frem at så og si alle har opplevd noe av det samme. Det er slit og strev for få dråper, problemer med å komme i gang, problemer med å fullamme og det er skam knyttet til å ikke klare å leve opp til idealene som påtvinges.

Kall meg gjerne vrang, men jeg opplever ikke at å sulte barnet mitt er et alternativ.

Er det virkelig nødvendig? Når vi vet at morsmelkerstatning også er veldig bra? Hva skal vi da med mødre som skammer seg og sultne spebarn?

For min del kommer jeg til å fortsett å amme så mye som mulig. Kanskje får vi til å gå fra delamming til fullamming. Det er i så fall fint, men om det blir med delammingen er det også greit.

I mellomtiden vil jeg si følgende til ammepolitiet: Rull inn puppen, ta dere en bolle og ta vare på oss mødre på en god måte.

Også når vi ikke får til ammingen slik dere ønsker.