Ros fra sjefene

En dyktig, solid og ærekjær politimann, som strakte seg langt for å oppnå resultater. Slik lød beskrivelsen fra flere av Eirik Jensens tidligere sjefer i retten i dag.

Iver Stensrud er en politimann mange husker. Han var i tjeneste i over 30 år, i alt fra beredskapstroppen til uropatruljen, utlendingsavsnittet og Scotland Yard. I nesten ti år frem til 2009 var Stensrud sjef for de mest hemmelige delene av Oslo-politiet; først etterretningsavsnittet og senere seksjon for organisert kriminalitet.

Her jobbet også Erik Jensen under hele Stensruds periode som sjef. Dette er også en sentral periode i tiltalen mot Jensen.

«Eirik er ikke så lett å komme under skinnet på. Men den gang markerte han seg meget fort som en resultatorientert fagperson. Han produserte mange saker, og så ikke så mye på klokka. Faglig mener jeg at han var en meget dyktig politimann», lød beskrivelsen fra Stensrud i retten i dag.

Den tidligere politilederen inntok vitneboksen på dag 41 av ankesaken mot Eirik Jensen og Gjermund Cappelen. Vitnemålet hans kan være viktig, nettopp fordi han regnes som en høyt betrodd og vel ansett politimann.

Stensrud fortsatte: «Vi har begge hatt bestemte meninger. Han har nok gått duknakket ut av kontoret mitt noen ganger. Han er jo egentlig et følelsesmenneske også. Og han er en ærekjær politimann slik jeg lærte han å kjenne gjennom mange år.»

Det manglet heller ikke på superlativer da Øyvind Nordgaren inntok vitneboksen. Nordgaren jobbet tett med Jensen fra 2001-2011, og var også sjefen hans i to år.

«Eirik var ikke noe A4-format. Første gang vi møttes skremte han vannet av meg. Men etter hvert som vi ble kjent skjønte jeg hva han var bygget av. Han hadde en utradisjonell måte å være på, men han var flink til å tenke enkle løsninger».

«Var du på noe tidspunkt i tvil om hans integritet?» ville advokat Elden vite. «Aldri» svarte Nordgaren kontant.

« Hvordan reagerte du da du fikk vite om pågripelsen?» «Jeg var helt i sjokk. Jeg trodde rett og slett at det var en spøk. Jeg kunne rett og slett ikke fatte det».

Dagens tredje vitne var visepolitimester Sveinung Sponheim, som var Jensens nærmeste overordnede de to siste årene før pågripelsen.

«Han var veldig dedikert i jobben, og veldig engasjert. Han jobbet langt mer enn det som var normalt for de fleste. Han hadde et stort kontaktnett. Han brukte både autoriteten og kunnskapene sine til å få gode kontakter i det kriminelle miljøet. Han var vel like mye respektert som hatet blant kriminelle», lød beskrivelsen fra Sponheim. Heller ikke han hadde noen mistanke til Jensen før han fikk vite om siktelsen.

Jensen fikk altså gode skussmål av tre høyt betrodde politisjefer, som på ulike tidspunkt også var hans sjefer. Men de tre hadde en annen ting til felles: Ingen av dem hadde hørt om Gjermund Cappelen.

Det er påfallende, og var nok noe også juryen bet seg merke i: Når Jensen selv har beskrevet Cappelen som «etterkrigstidens beste informant», hvordan kan det da ha seg at sjefene hans aldri har hørt navnet?

Stensrud forklarte også at han flere ganger kalte politifolk inn på kontoret og ba om detaljerte redegjørelser for hvem som var informanter. Men Cappelens navn var helt ukjent for ham.

Heller ikke Nordgaren eller Sponheim visste noe om den såkalte superinformanten. Sponheim og Jensen hadde dessuten en avtale om at sistnevnte skulle fase ut informantvirksomheten sin. Men visepolitimesteren fikk aldri vite at Cappelen og Jensen var i kontakt hele 327 ganger høsten 2013, både i form av tekstmeldinger og møter.

Jensen har forklart at dette i all hovedsak dreide seg om informasjon fra Cappelen til politiet. «Dette var helt ukjent for meg», konkluderte Sponheim.

Dermed blir spørsmålet vi sitter igjen med: Hvis det var slik at Cappelen virkelig var en av Oslo-politiets mest betydningsfulle informanter, hvorfor ble ikke politiledelsen informert om ham?