Kronikk

Rødgrønt kaos - eller trygg borgerlig styring ?

SVs brudd med de rødgrønne partiene kaster venstresiden ut i kaos.

Audun Lysbakken

SV-leder Audun Lysbakken sa i talen til SV-landssstyret fredag at partiet sier nei til et nytt rødgrønt samarbeid mot neste stortingsvalg. Det betyr økt innflytelse til fløypartiene MDG og SV ved et eventuelt regjeringsskifte. Dårlige nyheter for landet, mener kronikkforfatteren.

Foto: Onsøien, Ole Gunnar / NTB scanpix

Audun Lysbakkens SV har brutt med de to andre rødgrønne partiene og varsler at han ikke vil stille til valg med en avklart koalisjon i 2017. Dermed rakner det som under Jens Stoltenberg ble beskrevet som helt avgjørende for å være et troverdig alternativ, nemlig hvem som skulle styre sammen og enighet om noen helt elementære politiske områder som NATO-medlemskap, EØS og handlingsregelen før valget.

Aps nestleder Trond Giske virket så lettet over bruddet at man skulle tro SV varslet at de ikke stiller til valg i 2017. Så enkelt er det ikke. De stiller absolutt til valg, og det eneste SV har garantert, er at de vil felle en borgerlig regjering. Det eneste de er enige om på venstresiden er altså at de er mot høyresiden, men der stopper også enigheten. Det er alvorlig.

Det er naturligvis umulig å spå resultatet halvannet år før valget, men målingene det siste halvåret har i det minste vist at det med stor sannsynlighet vil bli jevnt, slik norske valg som regel blir.

Det eneste de er enige om på venstresiden er altså at de er mot høyresiden, men der stopper også enigheten.

Henrik Asheim

Det betyr igjen at Støre kan trenge en allianse av AP, SV, MDG og Senterpartiet for å ha mulighet til å danne et flertall – ikke bare for å felle en borgerlig regjering, men for å få vedtatt budsjetter og dag-til-dag-politikk i fire sammenhengende år. Det kan bli moro for kommentatorene, men for landet er det dårlige nyheter med uforutsigbarhet og ustabilitet i en usikker tid.

Vanskelige tider krever trygg styring

Vi står som nasjon foran mange utfordringer som kommer til å prege politikken i årene som kommer og kreve mye av en hver regjering og et samlet Storting. Oljeprisfallet med påfølgende økende ledighet og flyktningkrisen er to områder som krever en styringsdyktig regjering og langsiktighet i politikken. I disse to områdene er det også SV og MDG som skiller seg fra flertallet i Stortinget.

I oljepolitikken er SV og MDG partiene som ønsker å stenge ned hele næringen og i flyktningpolitikken var det disse to partiene som valgte å stå utenfor forliket i Stortinget som har bidratt sterkt til å få situasjonen under foreløpig kontroll. I 2005 og 2009 var SV en del av et regjeringsalternativ. Da kunne AP med troverdighet peke på at kjøttvekta ville avgjøre, samt at de allerede hadde noen grunnleggende avklaringer.

Venstresiden avhengig av SV

Jonas Gahr Støre må derimot gå til valg på at han håper SV, og kanskje også MDG, kommer til å være konstruktive støttepartier. I Dagsnytt Atten den 29. januar uttalte Lysbakken følgende «Et nytt flertall får du ikke uten at SV er med» og videre «vi er åpne for regjeringssamarbeid eller et forpliktende samarbeid i Stortinget, men hvis vi ikke får gjennomslag vil vi være i opposisjon til en AP-regjering.» Med andre ord er Jonas Gahr Støres styring av landet ved et eventuelt nytt flertall, avhengig av SVs program for å overleve.

Se for deg en mindretallsregjering av AP som skal sette seg ned og bli enige med et SV uten forpliktelser og et totalt uforutsigbart MDG i alle saker.

Henrik Asheim


Så kan man kanskje innvende at dette er ganske likt modellen de borgerlige partiene har valgt. Det er helt riktig, og det er også slik at KrF og Venstre får betydelig gjennomslag i Stortinget nettopp fordi Høyre og FrP er avhengige av dem for å få flertall. Men det er ikke uviktig for landet hvor vippepunktet står. For Høyre og FrP-regjeringen gjør opp med to ansvarlige, borgerlige sentrumspartier som har en tradisjon for å delta i brede forlik, er tilhengere av NATO-medlemskap, slår ring om det europeiske samarbeidet og representerer en ansvarlig økonomisk politikk. Summen av de fire samarbeidspartienes budsjettforlik og avtaler i Stortinget er en trygg, langsiktige og reformvennlig sentrum/høyre politikk.

Følg debatten: Ytring på Twitter og Facebook

Fløypartier med innflytelse

Valg handler også om politiske alternativer. Overskriften på dette innlegget er en omskriving av Aps gamle paradegren om at det var borgerlig kaos som var alternativet til AP. Nå har dette snudd. For all del, det kan gå en kule varmt mellom samarbeidspartiene som styrer i dag, men se for deg en mindretallsregjering av AP som skal sette seg ned og bli enige med et SV uten forpliktelser og et totalt uforutsigbart MDG i alle saker.

Makten går i dag gjennom sentrum. Ved et eventuelt regjeringsskifte vil makten gå gjennom fløypartiet SV.

Henrik Asheim

Hva skal AP gi? Hvor skal SV og MDG få gjennomslag? Er det olje og gassnæringen som kan vente seg enda et slag i en hard tid? Er det innvandringspolitikken som skal legges om i mer liberal retning? Hvor mye må en utenriksminister fra AP ta hensyn til SVs utenrikskapittel i partiprogrammet for å unngå at støtten trekkes og flertallet ryker?

Man kan mene mye om SV som parti, men Lysbakken er en erfaren politiker som skjønner hva han gjør. Makten går i dag gjennom sentrum. Ved et eventuelt regjeringsskifte vil makten gå gjennom fløypartiet SV. Det har velgerne merket seg. For heldigvis er ikke valget avholdt og målingene viser at flertallet igjen samler seg om et fortsatt borgerlig styre.

Valgkampen i 2017 vil avkreve svar fra venstresiden og særlig Støre selv. Å være mot noen andre er enkelt – men velgerne fortjener også svar på hva den rødgrønne opposisjonen samlet er for.