Dokumentarfilmskaper Lena-Christin Kalle skrev en kronikk på NRK Ytring 11. mai med tittelen «Det hemmelige landssvikoppgjøret». Hennes tema er myndighetenes behandling av tyskerjenter etter 2. verdenskrig, og offentlighetens manglende innsyn i det sentrale arkivet etter statens interneringsleir for kvinner på Hovedøya.
Riksarkivet oppbevarer dette arkivet, som inneholder sterkt sensitive opplysninger om de mest intime forhold om den enkelte kvinne. Det er derfor satt en streng klausul på bruken av materialet. Dette innebærer at forskere og parter kan få tilgang uten sladding av de sensitive opplysningene, mens andre kan få tilgang med sladding. Vi oppbevarer flere arkiv av denne typen.
Sladding av dokumenter
Kalle foreslår nettopp sladding av navn som en mulig løsning. Dette er en mulighet alle allerede har. I tråd med Offentleglovas bestemmelser vil alle som søker om innsyn kunne få utlevert dokumenter der vi av hensyn til personvernet har sladdet de sensitive opplysningene. Kalle har fått utlevert mange sladdede dokumenter fra Riksarkivet de siste årene, blant annet 50 saker fra Hovedøya-arkivet.
Kalle anerkjenner i sin kronikk behovet for å beskytte kvinnene: «Hensynet til personvern er forståelig. Tyskerjentene bør ha beskyttelse mot at opplysninger om kjærlighet- og sexlivet deres under krigen kommer ut». Så langt er vi altså enige. Når hun i neste setning kommer til konklusjonen at «Riksarkivet bør fjerne klausuleringen slik at den hele og fulle sannheten kommer på bordet», blir det feil. En fri tilgang til arkivet vil ikke kunne ivareta personvernet.
FØLG DEBATTEN:
Beskytter ikke staten
Et sentralt budskap i kronikken er at de norske myndighetene brøt grunnleggende rettsprinsipper og at staten var en overgriper mot disse kvinnene. Den videre påstand er at Riksarkivet gjennom sin innsynspraksis beskytter staten som overgriper og gjør det vanskelig å få den hele og fulle sannhet på bordet.
Her må det først fastslås at Riksarkivet ikke ser det som sin oppgave å beskytte staten. Vi har derimot en forpliktelse til å håndheve gjeldende lov- og regelverk på en forsvarlig måte. Det er først og fremst forvaltningslovens paragraf 13 som står sentralt i dette.
Konsekvensen er at bare parter og forskere får se personsensitive opplysninger. Faren for at «den fulle sannhet» ikke kommer frem er derfor absolutt reell.
Tiden moden for lovendring?
Heldigvis er det mange forskere som de siste årene har brukt Hovedøya-arkivet og publisert sine funn. For bare noen uker siden kom kriminologiprofessor Knut Papendorf med boken «Siktet som tyskertøs» hvor han på en kritisk måte tar for seg statens behandling av tyskerjentene. Hans konklusjon er at staten gjorde seg skyldig i «en rettsstridig kvasi-rettslig sanksjonering av en nærmest forsvarsløs gruppe i samfunnet».
Riksarkivaren er svært opptatt av at mest mulig arkivinformasjon er åpen og offentlig. Samtidig er det viktig at innbyggerne føler trygghet for at de mest sensitive personopplysningene om dem selv ikke blir offentliggjort. Med dagens lovverk er det bare parter og forskere som kan gis innsyn. Det er et politisk spørsmål om tiden er moden for at denne muligheten gjennom lovendring bør utvides til andre interessenter – som forfattere, journalister og filmskapere.
SE: Debatt i Dagsnytt 18
Dokumentarfilmskaper Lena-Christin Kalle kjemper for at Riksarkivet åpner opp arkivene, slik at alle kan få vite hva som skjedde med tyskerjentene.
