Hopp til innhold
Kronikk

Rike barn blir også slått

Barn i ressursfamilier som blir mishandlet dør inni seg. Ingen ser det, fordi mor og far ser ut som samfunnets vinnere.

Liten gutt leker med bamser i sofaen.

- Forskning viser at 75 prosent av voldsofre lever i vanlige familier, med gjennomsnittlig eller høy inntekt, men det virker som det er få som vet det, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Jeg vokste opp med vold og lærte meg å akseptere vold, så da kjæresten min begynte å bruke vold for å kontrollere og krenke meg, ble jeg værende. Det var jo slikt jeg var vant til. Faren min hadde hatt fritt spillerom til å lære meg dette, fordi ingen den gang tok initiativ til å finne ut hvorfor den underlige familien min var så underlig.

Offentlig ansatte i skole, barnehager og helsevesenet har en personlig meldeplikt. Utredningen til barnevoldsutvalget i fjor viser likevel at i svært mange saker forblir volden barn lever i uoppdaget av det offentlige, fordi meldeplikten ikke oppfylles. Dette kan ha dramatiske og livsvarige konsekvenser for den det angår, det er jeg selv et eksempel på.

Se etter symptomer på vold, ikke se etter risikofaktorer for vold.

Jeg ble skadet for livet, ikke på utsiden, men inni meg, og den største skaden var en ødelagt evne til å beskytte meg selv.

Seinere fikk jeg barn med kjæresten min, og jeg gjorde det jeg kunne for å beskytte sønnene mine, men det var ikke nok. De ble traumatiserte og viste alle mulige tegn til det både i barnehagen og på skolen. Men dessverre gjentok historien seg for dem også: ingen tok initiativ til å finne ut hvorfor den underlige familien var så underlig.

Nå sitter du kanskje og ser for deg en stereotypisk voldsfamilie, med lav inntekt og lav utdanning, men faktum er at jeg vokste opp i en høyinntektsfamilie med en høyt utdannet far, og både jeg og min ekskjæreste har lang utdanning.

Jeg vokste opp i vold, og lærte meg å akseptere vold.

Forskning viser at 75 prosent av voldsofre lever i vanlige familier, med gjennomsnittlig eller høy inntekt, men det virker som det er få som vet det. Vi er usynlige, fordi vi ikke skiller oss ut fra folk flest, og vi holder kjeft om det vi lever i.

Dermed trenger vi hjelp av samfunnet til å komme oss vekk, men samfunnet svikter: Offentlig ansatte melder ikke fra, og volden blomstrer bak lukkede dører.

Tegnene på virkningene av volden er imidlertid ofte svært tydelige, men de blir oversett eller feiltolket, fordi familiene ikke tilhører de stereotype voldsfamiliene.

Offentlig ansatte må vite at barn som lever med vold skades psykisk og bruker ulike strategier for å holde ut, samme om vi er rike eller fattige. Noen blir utagerende, andre trekker seg tilbake og prøver å bli usynlige.

Ingen tok initiativ til å finne ut hvorfor den underlige familien var så underlig.

Det ser ikke dramatsik ut, men det er en stille drukning. De blir slått psykisk. Barna dør inni seg uten at noen ser. Det gjør vi voksne også.

Skremte og utrygge barn blir vaktsomme, skvetne og har vansker med relasjoner til andre. De kan ha vansker med å både tåle og vise følelser, de kan ha stort behov for kontroll. De kan være kresne både i matveien og i påkledning, og i hva de vil være med på, men de kan også ha vansker med å sette grenser for seg selv.

Ungene kan vise klare tegn på posttraumatisk stress. Det vil si at de kan ha en atferd som til forveksling ser ut som ADHD, men at de i tillegg har problemer med hukommelse, og de kan være vanskelige å få kontakt med i kortere eller lengre tid, når de har flashbacks til det skremmende.

Hvorfor blir ikke offentlig ansatte drillet i å se etter slike tegn på virkningen av volden, men i stedet drillet i å se etter risikofaktorer? Hvorfor ser de ikke etter det universelle, i stedet for det spesielle, som bare gjelder en liten del av ofrene?

Vi er usynlige, fordi vi ikke skiller oss ut fra folk flest.

Helsedirektoratet har nylig publisert rapporter om risikofaktorer og tegn på vold som kan fungere bra for å avdekke flere av de mest synlige ofrene for vold, der det er rus, kultur, psykisk sykdom eller manglende kunnskap som er årsaken til foreldrenes atferd.

Men for oss andre, som ikke lever i slike risikofamilier, så er ikke rapportene spesielt godt egnet til å avdekke det vi lever i, fordi vi er usynlige i disse rapportene også.

Når vold skal avdekkes må man gå forsiktig fram, og man må nyansere framgangsmåten etter om volden er synlig eller ikke.

I familier der det brukes mye krefter på å skjule volden, kan det å gå fram på en direkte måte ende med at volden skjules enda bedre enn før: Man kan ikke regne med å få ærlige svar hverken fra utøverne eller ofrene, for å sladre om volden kan utløse ny, og verre, vold.

Offentlig ansatte melder ikke ifra, og volden blomstrer bak lukkede dører.

Det er derfor viktig at offentlig ansatte samler inn så mange spor de kan på egen hånd, uten å spørre direkte, og dette må foregå med utgangspunkt i å kartlegge tegn på virkningen volden har.

Å avdekke vold bør foregå på samme måte som man prøver å avdekke om folk har kreft eller andre livstruende sykdommer: Man må se etter symptomer på sykdommen, og ikke se etter tegn på risikofaktorer.

Om en lege har pasienter som kan ha kreft, så leter ikke legen først etter synlige tegn på om de har høyere risiko for å få kreft. De stopper ikke opp og ser på kunnskapsnivå, inntekt og livsstil, før de leter etter tegn på hva som feiler pasienten.

Helsepersonell som skal hjelpe hopper bukk over risikofaktorene: De ser etter konkrete tegn i pasienten de har foran seg, og de setter i gang tiltak ut ifra observasjoner og funn, ikke ut fra risikofaktorer.

Å se etter risikofaktorer for å være utsatt for vold, i stedet for å se etter tegn på traumatisering, kan være en gigantisk bjørnetjeneste for voldsutsatte barn i vanlige familier.

Risikofaktorene kan ikke bidra til å stoppe volden for disse barna, men det kan systematiske kartlegging av tegn på virkningen av volden.

Kronikkforfatteren er anonymisert av hensyn til vedkommendes barn. NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren.