Finansminister Siv Jensen (Frp) hadde forsovet seg. På ordentlig. Den morgenen hun skulle legge frem sitt siste, store dokument før valgkampen.
Hun som hadde tilbrakt helgen og årets varmeste lørdag i en landsmøtehangar på Gardermoen skulle varsle et væromslag i norsk økonomi.
Jensen hadde bråvåknet til den første mai-morgenen på femti år hvor det var registrert snødybde på Blindern.
Etter å ha gjestet TV2s nyhetskanal og NRKs Politisk Kvarter skulle Jensen endelig melde om bedre vær mens løypemaskinen ble hentet frem i Oslomarka.
– Ledigheten er på vei ned og veksten i økonomien er på vei opp. Det viser at regjeringens politikk virker og svarer godt på de utfordringene norsk økonomi står overfor både på kort og lang sikt. Med dette budsjettet legger vi godt til rette for nødvendig omstilling, for nye arbeidsplasser og videre vekst, var budskapet.
Mens årstidene har skiftet på kun en uke i Jensens hjemby, har det som ventet tatt lengre tid for regjeringen å overbevise om det økonomiske væromslaget. Når nå selv Arbeiderpartiet og LO har lagt krise-parolene bort fra én 1. mai-markering til den neste, mener Jensen hun kan innkassere en delseier.
Derfor går det bedre
Regjeringen skrev allerede i oktober at «norsk økonomi er i bedring». Og la samtidig til at «veksten er understøttet av en ekspansiv økonomisk politikk». Risikoen for betydelig tilbakeslag var blitt lavere. Man antok at arbeidsledigheten ville falle svakt og at den økonomiske veksten ville øke noe, dog fra et svært lavt nivå.
Når anslagene oppdateres nå i mai, sier regjeringen at de to viktigste indikatorene beveger seg i en bedre retning, noe raskere enn forventet kun for et halvt år siden.
Ledigheten som for 2017 og 2018 var beregnet til 4,6 prosent og 4,3 prosent i høst.
Er nå beregnet til hhv. 4,3 prosent og 4,1 prosent.
Veksten i fastlandsøkonomien er ventet å øke. Ikke bare fra i fjor til i år – som er mindre imponerende fordi det er vekst fra et lavt nivå, men at den allerede neste år vil være tilbake på et nivå over hva som historisk har vært vanlig. Det er slike sammenhenger en finansminister liker å slå i bordet med.
Suksessen og utfordringen
Regjeringens suksess er dermed at man kan si at det verste er bak oss. Det er et positivt budskap å gå til valg på. Vi er ikke helt ute av tunnelen, men det er lenge siden det så lysere ut. Regjeringen har rett i at deler av oljepengebruken har gjort dette mulig.
Utfordringen for Jensen er å forklare hvorfor finansdepartementet ikke klarer å uomtvistelig bevise at skattelettene regjeringen har brukt, og øker med denne budsjettrevisjonen, har fremmet vekst.
Regjeringen kan ikke slå fast og stoppe kritikk med å si at en av deres viktigste metoder har vært riktig. De kan påstå at det ville vært verre uten, men ikke bevise at det ble bedre med. Derfor vil venstresiden ta denne kritikken med seg frem til valgdagen.
Regjeringen må også finne seg i at inntrykket av en regjering som bruker mye penger og i mindre grad prioriterer, står seg. Ja, mye har vært fornuftige motkonjunkturtiltak, de har virket, det er bra for Norge. Men enkelte grep fra regjeringen gir inntrykk av en styring der man ikke evner å prioritere. Å si nei. Man gir mindre mer til enkelte tiltak, men sjeldent mindre.
Regjeringen har tatt seg råd til mye, og skriver selv i sin perspektivmelding at dette ikke kan fortsette. Men det er en fortsettelse hvor regjeringen selv vil løfte frem penger til forsvar og samferdsel. I valget mellom tre ulike veitraseer mellom Oslo og Bergen, velger man tre ulike funksjoner for tre strekninger, ikke én vei.
Pakke til seg selv
Regjeringens skryteliste var plassert i ulike medier i forkant. Som valgkampsmisk med velgerne er ikke en budsjettrevisjon det helt store.
Tradisjonen med at budsjettrevisjonen skal være nettopp det, også i et valgår, er fornuftig. Spesielt i år hvor anslagsjusteringene ikke akkurat er at man har fått plagsomt mye mer inntekter man ikke helt vet hva man skal bruke på.
Derfor må de store gavepakkene til velgere på gjerdet, vente til mulige lekkasjer – unnskyld forhåndsprofilering – av den sittende regjeringens 2018-budsjettforslag. Det kan det jo bli rom for nærmere valgdagen og fremleggelsen til høsten.
Indremedisinsk i de to regjeringspartiene, kan de 91 budsjettrevisjonssidene likevel komme godt med inn i valgkampen. Som ammunisjon og argumentasjonshefte, nærmest.
Det er særlig tre angrepspunkter som er brukt mot regjeringen. Det reviderte budsjettet svarer:
- Ledigheten er for høy: Regjeringen med venner kan slå i bordet med at den går nedover. Regjeringen styrker innsatsen rettet mot unge og langtidsledige. Kritikerne vil påpeke at ledighetsnedgangen er fra et svært høyt nivå.
- Oljepengebruken er for høy: Regjeringen kan si at nå bruker de 4,7 milliarder færre oljekroner enn de sa de skulle gjøre. Kritikerne vil svare at det er på grunn av anslagsendringer (som slår identisk inn i opposisjonens budsjettalternativ) og justering av anslaget på trygdeutbetalingene, ikke politiske prioriteringer. At regjeringen uansett bruker mer oljepenger enn i fjor. Regjeringen svarer dessuten med en egen boks hvor de selv besvarer det først og fremst retoriske spørsmålet «har vi tatt vare på realverdien i oljeformuen?».
- Sysselsettingsgraden er for lav: Regjeringen har lagt inn mye tekst og tabell for å forklare at sysselsettingsgraden er krevende å øke raskt etter nedturer. At dette handler om store demografiske endringer som aldring og innvandring, ikke nødvendigvis politiske vedtak «over natten». Regjeringen skriver også smått kryptisk at behovet for arbeidskraft ikke har vært «sterk nok til å få fart på sysselsettingen ennå. Veksten i sysselsettingen har vært svakere enn befolkningsveksten, slik at sysselsettingsandelen har blitt trukket ned».
Det som ikke er bra
En økonomisk opptur og overstått tilbakegang, til tross: Det er samtidig et faktum at regjeringen burde fått flere ut i arbeid og aktivitet raskere, spesielt unge.
Den fortsatt synkende sysselsettingsandelen blant 20-24-åringer og 25-54-åringer bekymrer. Regjeringens bekymring kan også leses som at andelen under gitte forutsetninger kan synke ytterligere på kort sikt.
Langtidsledighet og langtidssykmelding blir en vei til varig utenforskap for mange.
Det er bra økonomien har våknet fra en nedkjølt periode.
For unge utenfor arbeidslivet er det ikke bra at de ikke får ta del i veksten og øker sin avstand til deltagelse i arbeidsliv.
Det er viktig for både dem og nasjonaløkonomien at de får en jobb å stå opp i tide til.
