Opposisjonen har sin fulle rett i å kritisere den sittende regjering. Den forventes være konstruktiv når regjeringen vil oppnå brede forlik, og kommer med forslag alle kan enes om. I fjor gikk innvandring- og integreringspolitikken fra å være en «snillhetskonkurranse» på våren, til en «strenghetskonkurranse» på høsten.
Regjeringen, og primært Frp, tapte snillhetskampen, noe kommunevalgresultatet reflekterte i september 2015. Men, i det målet ble å være så streng som mulig, så gikk pokalen til Listhaug og regjeringen. Nå, i 2016, kan det virke som det er bred konsensus om innvandrings- og integreringspolitikken – med noen få unntak der KrF, SV og Venstre ymter frempå at man gjerne skulle sett at Norge hadde tatt imot noen flere flyktninger.
Det står respekt av hvordan Listhaug håndterte Norge gjennom en flyktningkrise, og har klart å føre en rettferdig, men streng innvandringspolitikk. Det legitimerer likevel ikke den tidvis krasse retorikken hennes.
Minister med nedlatende retorikk
Vi løser ikke utfordringene knyttet til innvandring ved å prate nedlatende om mennesker som søker et bedre liv. Når Listhaug kommer med sitater om at «her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», om «godhetstyranner» og «innvandrere på gullstol», så er det ikke rart at meningsmotstandere reagerer.
For det er ikke vanskelig å se de problematiske og negative konsekvensene av retorikken til Listhaug. Når flyktninger begir seg ut på en livsfarlig reise over Middelhavet, gjennom Europa, i håp om et bedre liv, så er det ikke rakettforskning at påstanden om at de «bæres inn på gullstol» skaper reaksjoner.
Det blir selvsagt feil å degradere integreringsarbeidet til én statsråd, for det skjer fantastisk mange gode integreringstiltak under denne regjeringen. Men det er fremdeles lite beroligende at ministeren som har integrering som en av sine hovedoppgaver, åpenbart mener at det bidrar til god integrering å snakke nedlatende om mennesker i nød.
Dette er nok et skille mellom Høyre og Fremskrittspartiet i innvandring- og integreringspolitikken, om ikke et skille mellom Frp og resten av Stortinget. Da er det synd at Sylvi Listhaug dikterer hele saksfeltet, og tillates så stort retorisk spillerom.
- Les mer:
- Les mer:
Politikken må også være human
For det er forskjell på å være tillitsvalgt i et fylkeslag, å sitte i et kommunestyre og det å være statsråd. Som minister har man en plass ved Kongens bord, og skal representere hele nasjonen på sitt saksområde. Det er en grunn til at det norske Riksvåpenet er til stede hos alle departementene, også ved Listhaugs kontor. Det å være minister forutsetter at man må ha en tydelig stemme, og være klar på regjeringens standpunkt i ulike saker.
Bruk av metaforer, adjektiver og språkbruk som lett mistolkes, er ikke klar tale. Når Listhaug hele tiden må forklare hva hun egentlig mente, så er det et signal om at retorikken er på feil spor.
Håpet om endring er heldigvis til stede. Med Fabian Stang som ny statssekretær får man forhåpentligvis en stemme som viser stor respekt for et krevende saksfelt, og som omtaler mennesker på flukt i mer tiltalende ordelag. For det foregår veldig mye bra på innvandring- og integreringsfeltet. Bosettingen øker, man har fått kontroll på flyktningstrømmen, og skolene gjør en strålende jobb for å sikre god integrering.
Når det foregår så mye bra, er det synd at statsrådens retorikk overskygger de viktige og nødvendige tiltakene. Vi ønsker en streng, rettferdig og human innvandringspolitikk. Veien dit går gjennom målrettede tiltak, ikke nedlatende språkbruk.
Følg debatten: og
