Jeg har vært pendler i mange år. Bak denne tittelen ligger mye tid tilbrakt i egen bil eller kollektive, trafikale løsninger. Sofasurfing hos venner. Hotellnetter og hybelliv.
I flere år har jeg forsaket skoleavslutninger og andre store og små markeringer i ukedagene på hjemstedet der jeg egentlig bor.
Men etter år med dagpendling fra Kongsberg til Oslo, fikk jeg fast stilling på Høgskolen i Innlandet. Det var godt å få forutsigbare rammer, selv om det betydde forsakelser på hjemmebane. Jeg gikk fra å være dagpendler til å bli ukependler.
Møter seg selv i døra
Regjeringens frekkhet kommer til syne når den vil kutte i pendlerfradraget.
Her møter politikerne seg selv i døra. På den ene siden etablerer og opprettholder de strukturer som gjør at folk må reise langt for å jobbe og tjene penger. På den andre siden kniper de inn muligheten for økonomisk kompensasjon for en krevende livssituasjon.
I årets skatteoppgjør er det kjent at politikerne ønsker å stramme inn pendlernes mulighet til å trekke fra utgifter til kost og reise. Pendling er et premiss for å få norsk arbeidsliv til å gå rundt. Vi bor tross alt i et land med store geografiske avstander og økende sentralisering.
1000 kroner tur/retur
Som dagpendler ville det tatt meg tre timer å reise fra stua hjemme til kontorpulten på jobb. Jobbreisen koster rundt 1000 kroner tur/retur, uansett om jeg velger egen bil, buss eller tog. Med så lang reisevei og så dyre reisekostnader er det en selvfølge at jeg ikke er dagpendler. Det har jeg verken råd eller tid til.
Alternativet ble å kjøpe en pendlerleilighet. Dermed fikk jeg ekstra boutgifter ved å ha to husholdninger. Men pendlerleiligheten ble som et hjem hjemmefra. Den gjorde det mulig å bli ferdig med et langt utdanningsløp som forsker og samtidig undervise studenter. Jeg kunne lage middag og opprettholde et tilnærmet vanlig liv på kveldstid. Det ble en kompensasjon for å være borte fra familie og venner store deler av uka.
Noen mener kanskje at det er råflott med to hjem. Men det er kostbart å ha lang reisevei. Pendlerfradraget på skatten kompenserte det sosiale og økonomiske tapet noe.
Vil ikke betale for maten
Nå er det pendlernes kokkeleringsmuligheter i pendlerboligen og fradrag i reiseutgifter som regjeringen mener skal gå i pendlernes disfavør.
I 2017 var det om lag 81 500 personer som fikk godkjent fradrag for merutgifter for kost ved arbeidsstedet, ifølge en e-postutveksling med Skattedirektoratets pressetjeneste. Det utgjorde et samlet fradrag i underkant av 3,5 milliarder, og et gjennomsnitt på 43 000 kroner per pendler per år.*
I klinsj med sentraliseringsiver
Regjeringen ivrer for sentralisering, flytting av arbeidsplasser og hjørnesteinsbedrifter. Men det er arbeidstakerne som må leve med de uheldige konsekvensene. Pendlerstatus blir et nødvendig onde i en hektisk arbeidshverdag.
Pendling vil bli et stadig viktigere spørsmål i sentraliseringsdebatten. Regjeringens sammenslåing av kommuner, fylkeskommuner og andre institusjoner vil bare føre til flere pendlere. Heller enn å straffe pendlerne, bør regjeringen kompensere dem.
Frekkhetens nådegave
Regjeringen krever at norske arbeidstakere skal være umåtelig fleksible. Fast ansettelse er en hovedregel i norsk arbeidsliv. Men til gjengjeld forventer stortingspolitikere og Skatteetaten at du tar den jobben som du tilbys. Er den langt unna, forventes det at du flytter. Eller er villig til å bli pendler.
På søken etter «den interessante jobben», er det mange som er fleksible. Det samme kan ikke sies om vår sittende regjering. Mange pendlere kan rett og slett ikke bare ta med seg familien på lasset.
Regjeringen har frekkhetens nådegave når den lar vanlige lønnsmottakere miste økonomisk fordeler ved en ugunstig livssituasjon. Kostnadene ved pendling er høyere enn den skattemessige gevinsten som Solberg og co. vil dra inn.
Noe belønning bør pendlerne ha for å være fleksible og gjøre som Erna og co. forventer.
*Tallene skiller ikke på om pendleren hadde mulighet til å lage mat på pendlerstedet eller ikke.
