I en kronikk på Ytring skriver biolog og hundeeier Per Espen Fjeld om hundeavl, Norsk Kennel Klub (NKK) og den ikke rettskraftige dommen om avlsforbud på rasen cavalier king charles spaniel. Han viderefører de klassiske mytene og forenklingene: Noen raser er syke, NKK og oppdrettere prioriterer utseende, og slike raser bør forbys. Problem løst, hvorfor ser ikke alle dette?
Vi som kjenner hundeavlen i detalj, på godt og vondt, vet at så enkelt er det dessverre ikke.
Norsk Kennel Klub har i over tjue år jobbet systematisk for å registrere helseutfordringer hos hunder, og igangsatt screeningprogrammer og undersøkelser for å kartlegge og systematisk avle vekk arvelige lidelser. Rasestandarder har, også internasjonalt, blitt korrigert slik at ekstreme trekk som kan disponere for helseproblemer, ikke skal premieres, men straffes.
Men hvorfor ikke bare forby rasene? Og hvorfor skal NKK engasjere seg i dem, endog kjempe for deres videre eksistens?
Fordi registrert, ansvarlig raseavl er den beste garanti for at det virkelig skjer noe, og kontrollert avl på en registrert populasjon er den eneste farbare vei.
Et forbud mot enkelte hunderaser vil være nærmest umulig å håndheve i praksis. Det vil først og fremst kreve enorm kapasitet fra politiet og Mattilsynet. Det er heller ingen enkel oppgave å identifisere en hunderase helt sikkert på utseende. Hvis ikke hunden er registrert i NKK, blir oppgaven helt umulig.
Dersom NKK frasier seg alt ansvar for de mest stigmatiserte hunderasene, betyr ikke det at rasen forsvinner.
Så lenge det finnes et marked, vil denne type hunder bli avlet på, importert og solgt. Og det finnes et marked, for de aller fleste individene er friske og funksjonelle, og har en rekke kvaliteter som gjør dem populære.
Cavalier er en av verdens mest populære hunderaser. Det ville den neppe vært om flertallet levde et kort, dysfunksjonelt liv i smerter.
NKK mener at den beste løsningen er en kartlagt, systematisk avl på en registrert og sporbar populasjon, hvor raseklubber i samråd med genetikere og veterinærer kan jobbe med å bli kvitt utfordringene. Alternativet er frislipp av avl utenfor enhver registrering og oversikt.
Når NKK valgte å anke dommen fra tingretten, handlet det ikke først og fremst om å «redde» en eller to raser, men et prinsipp om at det bør være forvaltningens fagorgan, Mattilsynet, som håndhever Dyrevelferdsloven.
Flytting av forvaltningsansvaret fra Mattilsynet til domstolen er, som vi ser det, hovedproblemet med dommen, både i tingretten og lagmannsretten.
Så kunne man ønske seg et så enkelt scenario som Per Espen Fjeld skisserer. Virkeligheten er mer komplisert. Vi ønsker oss sunne og velfungerende hunder både fysisk og mentalt, og det er det vi jobber for og prioriterer høyest. Det medfører at vi må søke realistiske, gjennomførbare løsninger.
Et forbud mot avl på den kontrollerte delen av populasjonen er ingen slik løsning, verken på kort eller lang sikt.
FØLG DEBATTEN:
