I helga møtes Arbeiderpartiet for å snakke sammen etter høstens valgnederlag. I lang tid har det vært nærmest Black Friday-salg på ulike forklaringer på partiets problemer. Nå er stemningen snarere preget av rådvillhet.
For om høstens lokalvalg ble en nedtur, burde pilene nå peke oppover. Regjeringa har lagt fram et statsbudsjett uten høylytt klaging. Omtrent det nærmeste et budsjett kommer å bli godt mottatt her til lands.
Jonas Gahr Støre har revitalisert og fornyet sin regjering ved å bytte ut flere statsråder.
Ikke minst har Høyre-leder Erna Solberg blitt ettergått, kritisert og dømt nord og ned av medier og opposisjon i ukesvis etter høstens habilitetsskandale.
Men selv ikke det hjelper.
Arbeiderpartiet har omtrent like godt grep om velgerne som Sindre Finnes har vinnerlykke på børsen.
Høyre vokser, og Arbeiderpartiet faller på Pollofpolls gjennomsnittsmåling for november.
Selv om partiledelsen ikke vil kalle det krise, er bakteppet alvorlig.
For første gang på 100 år er ikke Ap største parti. Store deler av landet er farget blått. Storbyene. Kysten. Og ikke minst de folkerike kommunene på Østlandet. Tromsø er den eneste av de 20 største byene som er Ap-styrt.
Partiet har heller ikke draget på framtidige velgere. Partiet gjorde det svakt i skolevalget, og Høyre er i tillegg klar favoritt blant studentene.
Hvordan havnet de der?
Partiets strateger peker på økonomien (stupid!). Ap klarte ikke å gi folk økonomisk trygghet i en tid der mange føler uro.
Lommeboka har blitt viktigere for folk, og folk har fått et mer pessimistisk syn på egen og landets økonomi.
Regjeringa har hatt uflaks, men er også upopulær. Alt kan neppe tilskrives økonomien.
Nå skal alle steiner snus i jakten på hva som kan ta partiet ut av krisa. Lite tyder på at det ligger noe genialt gjemt under steinene.
Da Ap gjorde et svært dårlig valg med Jens Stoltenbergs første regjering i 2001, var analysen entydig. Ap hadde gått for langt mot høyre i sin iver etter å reformere. Og de innså at de måtte samarbeide med flere partier, SV og Sp.
Fra ulikt hold kommer krav om å få med SV i regjering. I storbyene Oslo og Stavanger har toneangivende politikere ment at regjeringskollega Sp har hatt dårlig innflytelse på partiet.
Å tørke støv av det rødgrønne prosjektet vil gjøre Ap tydeligere, mener de.
Denne strategien har en åpenbar svakhet. Senterpartiet har allerede satt foten ned, og er nok fast bestemt på å stå på den.
Man trenger ikke være noen valgforsker for å se at nesten alle velgerne som har forlatt Sp, har gått til borgerlig side.
Men spørsmålet om hva slags prosjekt Ap vil gå til valg på i 2025 vil presse seg fram. Mye kan endre seg, men i dag framstår det å tilby velgerne dagens regjering som å selge høns i regnvær.
Et annet strategivalg er hvor partiet skal bevege seg politisk. Partiets ledere hevder hardnakket at det ikke er noe galt med politikken. I så fall tar 80 prosent av velgerne feil.
De som vil ta Ap i en mer rødgrønn, venstrevridd retning, har i tillegg et forklaringsproblem.
Arbeiderpartiet har allerede tatt et skritt til venstre. De har strammet inn bruken av private aktører, brukt mer penger på sosiale tjenester og skjerpet skattene til næringslivet.
Dersom det var et rop etter mer venstrevridd politikk, burde dette være vinnersaker for regjeringa.
Men verken valgundersøkelsen og Medborgerpanelet viser at velgerne har beveget seg til venstre i ideologiske spørsmål. De står på stedet hvil.
Samtidig har Høyre tatt (eller snarere fått servert på sølvfat) rommet i sentrum.
De som ønsker at Ap skal gå mer mot sentrum, peker gjerne på reversering av reformer og næringspolitikken som feilgrep.
I den interne valganalysen skriver de at «vi ble hardt angrepet av næringsaktører og organisasjoner for både strømstøtte og skatteendringer».
Hos Ap-politikere langs hele kysten er tonen en annen. De mener lakseskatt og Melkøya har gjort livet vanskelig for dem.
Her er snuoperasjonen allerede i gang. Ap har funnet seg nye «fiender».
I fjorårets statsbudsjett la de seg ut med næringslivet. I år var brodden snudd mot venstresiden og det å «stå opp om morran».
Nestlederne Tonje Brenna og Jan Christian Vestre har etter tur angrepet SV og Rødt for politikk og retorikk de selv er beskyldt av høyresiden for å ha drevet med.
Behovet for å markere en distanse til venstresiden, er lett å gjennomskue.
Kanskje er det effektivt, men forsterker også inntrykket av et parti som mangler retning og vingler.
Og det treffer et ømt punkt i partiet. Hva skjedde med styringsdyktigheten?
Selv om mye spriker, virker de fleste i partiet samstemte om en ting før helgas strategikonferanse. Det blir neppe den storrengjøringen mange mener partiet kunne trengt.
