NRK Meny

Qatars spill med de mektige

Det er ikke første gang den egenrådige lille ørkenstaten står midt i en storpolitisk konflikt.

Sheikh Tamim Bin Hamad Al-Thani og Donald Trump

MØTET I RIYADH: President Donald Trump møtte arabiske ledere i Saudi-Arabias hovedstad 27. mai i år, deriblant Emiren av Qatar, sjeik Sheikh Tamim Bin Hamad Al-Thani. Håndtrykket til tross, Trump styrket saudiernes mot til å fornye sin konfronterende linje overfor Qatar, skriver kronikkforfatteren.

Foto: MANDEL NGAN / AFP
Rania Maktabi byline
Førsteamanuensis i statsvitenskap, Høgskolen i Østfold
Kronikkvignett Ytring

Verden er vitne til at Lille Qatar med rundt 300,000 borgere og ti ganger så mange fremmedarbeidere bryter håndbak med storebror Saudi-Arabia.

Sistnevnte har stengt grensen mellom de to landene – den eneste grensen Qatar har med en annen stat. Luftrommet er sperret av for flaggskipsselskapet Qatar Airways, og satellittkanalen al-Jazeeras sendinger er brutt. Bahrain, De forente arabiske emirater (UAE), Egypt, og Jemen har sluttet rekker med Saudi-Arabia.

Lederne i disse statene forlanger at det egenrådige al-Thani-dynastiet bøyer seg for deres krav. Betingelsene for å oppheve sanksjonene er at Qatar toner ned tilnærmingen til den shi’a-dominerte staten Iran, kutter støtte til det palestinske islamistiske partiet Hamas på Gaza-stripen, innstiller diplomatiske forbindelser med Det muslimske brorskap, og legger bånd på al-Jazeeras kritikk av Saudi-Arabias politikk overfor Iran.

Fra global aktør til vasallstat?

Skulle Qatar etterkomme disse kravene vil landet forvandles til en vasallstat av Saudi-Arabia. Mye tyder på at Qatar har de økonomiske ressurser som trengs for å motstå presset fra nabostatene.

Myndighetene i hovedstaten Doha har betydelig støtte fra Tyrkia, Iran, Kuwait og Oman for å stagge noe av den aggressive diplomatiske offensiven som Saudi-Arabia har startet. Tyrkia øker sine militærstyrker i landet fra 1500 til 3000 mann, Iran forsikrer at matforsyninger kan skipes sjøveien innen få timer, mens Kuwait og Oman kan spille en viktig brobyggerrolle mellom Qatar og Saudi-Arabia.

Mye tyder på at Qatar har de økonomiske ressurser som trengs for å motstå presset.

Brytekampen mellom saudierne og qatarerne er ikke av ny dato. I 2014 ble ambassadørene i Bahrain, Saudi-Arabia, og UAE kalt hjem i ti måneder for de samme forhold som Qatars lederskap blir sanksjonert for i dag. Den gangen oppsto det en krise i gulfsamarbeidsrådet – en sammenslutning etablert i 1981 av de seks oljerike sjeikdømmene Saudi-Arabia, Kuwait, Oman, UAE, Qatar og Bahrain. Krisen gikk over i løpet av 2015 etter at Qatar modererte sin egenrådige utenrikspolitikk.

Gamle konflikter

Det som har ført til gjenåpning av gamle sår er en kombinasjon av tre faktorer. For det første har Qatars utenriksminister, ifølge saudierne, nylig uttalt at Midtøsten som region ikke er tjent med tilspisset motsetning til Iran. Dette er stikk i strid med Saudi-Arabias politikk om å fortsette isolasjonen av Iran.

For det andre: President Donald Trumps besøk i Saudi-Arabia 20. mai ga saudierne både militære midler så vel som nødvendig moralsk støtte til å fordømme Irans bidrag til shi’a-støttede grupper i Libanon, Syria og Irak. Den amerikanske supermaktens velsignelse har gitt saudierne mot til å fornye sin konfronterende linje overfor Qatar.

For det tredje har saudiernes mobilisering for å tvinge Qatar til å endre kurs større tyngde denne gangen enn i 2014, fordi Egypt er med på laget. President Sissi deler Saudi-Arabias antipati mot Muslimbrødrene. Som general avsatte Sissi Muslimbrødrenes demokratisk valgte president, Mohamed Mursi, i et militærkupp i juli 2013.

Den amerikanske supermaktens velsignelse fornyet saudiernes mot til å fornye sin konfronterende linje overfor Qatar.

Qatar har på sin side huset Muslimbrødrenes sjefideolog, Yusuf al-Qaradawi siden 1969 – en lærd predikant som hadde fri taletid på det Qatar-eide nyhetsbyrået al-Jazeeras sendinger før Kairo-kontoret ble stengt i 2011.

Saudi-Arabia og Egypt utgjør de to største sunnimuslimske statene i Midtøsten. Til sammen har de en befolkning på nær 110 millioner mennesker, grovt regnet en tredjedel av regionens befolkning.

Kjøttvekt, militær styrke og Trumps ubetingete støtte til kongedømmet utfordrer Qatars selvstendige utenrikspolitiske linje.

Qatar ved enda et veikryss?

Vil vi se en slutt på Qatars ambisiøse og egenrådige utenrikspolitikk som utfall på den nåværende krisen? Spørsmålet er om Qatar er i stand til å ha en selvstendig og egenrådig utenrikspolitikk uten å bli straffet for det.

Flere forhold taler for at brytekampen mellom lille- og storebror med stor sannsynlighet vil avsluttes med ikkevoldelige midler. Gulfsamarbeidsrådets stater er ikke tjent med enda en væpnet konflikt i regionen. Militært sett står USA i en spagat: Amerikansk støtte til saudierne til tross – Qatar huser amerikanernes største militærleir i regionen – al-Udeid – der 10 000 soldater er stasjonert.

Militært sett står USA i en spagat.

Økonomisk sett er Qatar mindre avhengig av oljesalg sammenlignet med andre gulfstater. Landet er blitt rikt på salg av flytende gass (LNG), noe som kan fraktes via skip i internasjonalt farvann. Japanske Jera Co, verdens største LNG-importør, har signalisert at deres leveranser ikke er forstyrret av diplomatiske brudd.

Avkastning fra landets investeringsselskaper, blant annet Qatar Investment Authority som er underlagt herskerfamiliens kontroll, sørger for at kapital strømmer inn uavhengig av om Qatar Airways er i rute eller ei.

Kommer ned på bena

Evnen til å spille en hovedrolle i kompliserte forhandlinger mellom stridende parter har vært Qatars fremste varemerke siden årtusenskiftet. Lilleputtstaten er i dag selv sentrum for en geopolitisk konflikt som langt overstiger dens størrelse.

Lilleputtstaten er sentrum for en geopolitisk konflikt som langt overstiger dens størrelse.

«Float like a butterfly, sting like a bee. The hands can’t hit what the eyes can’t see» er stuntpoeten og bokserlegenden Muhammed Alis ord. Lille Qatar har fulgt en slik statsmannskunsts filosofi. Jeg tipper at makthaverne i Qatar har is nok i magen for å komme seg ut av krisen uten å tape ansikt.

Landets tre beste kort er at det er styrtrikt og kan forhandle seg fram til lukrative bytteavtaler, at det har nok av mektige regionale venner som er villige til å steppe inn som meglere, og at oppgradering av konflikten ikke tjener amerikanske interesser i det lange løp.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook