Jeg var spent og nervøs før min første praksisperiode på en barneskole i Oslo. Heldigvis møtte jeg et raust og inkluderende arbeidsmiljø og flere inspirerende, dyktige lærere.
Allikevel ble jeg ikke kvitt klumpen i magen som ble med meg hjem hver ettermiddag. Jeg har vært i lærerpraksis. Det var en praksis med gråten i halsen hver dag.
Jeg gråt for Maria. Hun henger flere år etter resten av klassen i flere fag. Hun har rett på to knappe timer spesialundervisning i uka, og resten av tiden sitter hun stort sett bare og ser ut av vinduet. Når de bråkete gutta har stukket av ut på gangen, kan læreren finne plass til å gi Maria tilpassede oppgaver. Men bare etter at hun har satt i gang resten av klassen og løst opp i konflikten som har oppstått mellom gutta på gangen.
Og etter at hun har hjulpet læreren i klasserommet ved siden av å roe en gjeng som var i ferd med å bli litt for voldelige etter at det oppstod tre konflikter i friminuttet. Rett som det er, rekker hun ikke snakke med Maria i det hele tatt.
Jeg gråt for Omar, som har fått ADHD-diagnose. Lærerne prøver å være medfølende og la være å korrigere Omar hver gang han er urolig. Men han forstyrrer undervisningen, så de må bare hysje litt. Men Omar kan ikke noe for det. Hendene går av seg selv, og selv om han ikke mener det, så har han plutselig funnet en linjal å fikle med, og det bråker når linjalen treffer pulten gang på gang. Læreren sender han et lite blikk. Omar legger bort linjalen. I løpet av ett minutt har hendene hans funnet linjalen på nytt. Det skjer helt av seg selv. Omar merker ikke at det skjer. Læreren sender ett nytt blikk. Omar tar seg i det.
Dette gjentar seg noen ganger, helt til læreren sier «Omar, det er faktisk veldig forstyrrende med den linjalen». Omar får et drag over fjeset. Jeg gjenkjenner det som skam. Omar vil jo ikke være «sånn». Det bare skjer. Til slutt hever læreren stemmen. Omar kaster linjalen i veggen og løper ut av klasserommet. Jeg ser at han kjemper for å holde tårene tilbake. Omar er en skikkelig god gutt. Han har det bare ikke så bra når han må sitte stille. Det gjør vondt å være et problem.
Jeg gråt for Truls. Nei, stryk det. Jeg hulket for Truls. Noen ganger satt jeg ved siden av Truls i timen og jobbet sammen med ham. Da jobbet han kjempebra. Truls trengte rett og slett nærhet for å konsentrere seg. Når ingen hadde tid til å sitte ved siden av ham, forsvant han enten ut på gangen eller læreren fant han stille ved pulten med oppgaven revet i bitte små biter. Truls har det tøft. Det er ikke så lett hjemme. Det gjør han ukonsentrert. Jeg verket etter å holde rundt Truls hver gang jeg så ham. Truls er fortsatt et barn, selv om han oppfører seg som en tenåring. Truls trenger ikke tilpasset undervisning tenkte jeg. Han trenger god, gammeldags kjærlighet!
Snart er det jul. Jeg ønsker meg langt flere sosiallærere og helsesøstre inn i skolen og langt mindre klassestørrelser. Jeg ønsker meg rett og slett en skole med plass til omsorg og kjærlighet for enkeltelever.
Er det som å tro på julenissen?
Kronikkforfatteren er anonymisert av hensyn til barna det gjelder. Deres navn er også forandret. NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren.
