NRK Meny
Kronikk

Reservasjonsdebatten er politikk – ikke etikk

Reservasjonsdebatten handler ikke om etikk. Vil du ikke henvise til abort, så bør du heller ikke søke jobb som fastlege.

Skeptisk lege, illustrasjonsfoto

Skal vi svekke førstelinjen i helsetjenesten for å ivareta samvittigheten til de legene som ikke vil henvise til abort, men likevel ønsker å jobbe som fastlege?

Foto: Wiik, Eirill / SCANPIX

I reservasjonsdebatten har argumentet fra regjeringen med flere vært at man må ivareta samvittighetsfriheten til legene. Fra før av er det en etablert rettighet å reservere seg mot å utføre selve abortinngrepet, men for noen går det på samvittigheten løs også å henvise til abort.

Dessverre har et av motargumentene til dette vært at det ikke kan være så ille bare å henvise til abort. Hvor mye skal man toe sine hender, liksom? Det synes jeg er et lite fruktbart argument. Folk – også leger – har sin samvittighet, og den skal de få ha.

LES OGSÅ: Reservasjonsrett er abortkamp

Det er problematisk å sette seg til doms over andres samvittighet. Noen vil ikke handle med klær produsert av underbetalte arbeidere i andre land, noen vil ikke servere alkohol, noen vil ikke henvise til abort. Folk har sin samvittighet, og den skal de få ha i fred. Jeg har full respekt for at noen leger ønsker å avstå fra å henvise til abort.

Handler ikke om samvittighetsfrihet

Denne debatten handler likevel ikke om samvittighetsfrihet for legene. La meg forklare: Vi har alle vår samvittighet – en rettesnor for oss selv for hva vi synes er greit å gjøre og ikke greit å gjøre. Når vi kommer ut i yrkeslivet, må vi også ta hensyn til denne samvittigheten, og ikke ta jobber som går på tvers av hva vi synes er greit.

Vil du ikke handle med klær produsert av underbetalte, så ikke søk jobb i de store kleskjedene. Vil du ikke servere alkohol, så ikke søk jobb som servitør. Og vil du ikke henvise til abort, så ikke søk jobb som fastlege. Samvittigheten er viktig, men det er først og fremst hver enkelts ansvar å handle i samsvar med egen samvittighet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Blander «lege» og «fastlege»

Tilhengerne av reservasjonsmulighet tilslører at dette handler om valg av stilling, dessverre med en viss suksess. Man blander – bevisst eller ubevisst – sammen «lege», som er en utdanning og et yrke, og «fastlege» som er som en stilling leger kan søke seg til og fra. Et eksempel på dette er Kristin Clemets bloggpost «Reservasjonsdebatt på avveie».

Vil du ikke servere alkohol, så ikke søk jobb som servitør. Og vil du ikke henvise til abort, så ikke søk jobb som fastlege.

Trond Wingård

I teksten snakker hun noen ganger om «fastleger» og noen ganger om «leger». Dette har den effekt å sette likhetstegn mellom «lege» og «fastlege» i leserens hode, og bidrar til å støtte argumentet om at dette handler om samvittighetsfrihet og å ivareta legenes etikk. Men argumentasjonen ramler sammen så fort man holder tunga rett i munnen på hva som er «leger» og deres rettigheter, og hva som er «fastleger» og plikter og rettigheter i en slik stilling.

Legen kan ta alle andre jobber enn fastlege

Legenes etikk og moral er ivaretatt. De har full reservasjonsmulighet i dag – legen kan ta alle andre jobber enn fastlege. Så selv om man godtar – noe jeg synes er en selvfølge – at legene skal få ha sin samvittighetsfrihet, betyr ikke det at man skal innføre en reservasjonsmulighet for fastleger. Likevel er det faktisk det man argumenterer for på «ja»-siden: At leger som vil nekte å henvise kvinner til abort, likevel skal ha rett til en stilling som fastlege.

Dette er ikke etikk. Dette er politikk.

Og det politiske spørsmålet er: Skal vi svekke førstelinjen i helsetjenesten? Skal vi gjøre det for å ivareta samvittigheten til noen (få) leger som ikke vil henvise til abort, men likevel ønsker å jobbe som fastlege? En samvittighet som de har full mulighet til å ivareta selv på samme måte som alle oss andre, nemlig ved å velge stillinger der de ikke vil oppleve samme samvittighetskonflikt?

Dette er ikke etikk. Dette er politikk.

Trond Wingård

Skal samfunnet ta over ansvaret for – og konsekvensene av – å ivareta en samvittighet som hver enkelt lege allerede har full mulighet til å ta ansvaret for selv? Ønsker vi å bygge opp et byråkratisk system for reservasjonsmulighet som vil måtte administreres, som likevel ikke gir alle fastleger en slik mulighet, og som vil gjøre det vanskeligere for noen kvinner som allerede er i en sårbar situasjon? Ønsker vi å svekke førstelinjen i helsetjenesten på denne bakgrunnen? Det er spørsmålet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Må heller få gode overgangsordninger

Det er ikke bare å slutte som fastlege. Noen fastleger har store lån og forpliktelser gjennom sitt kontor, skriver kloke Kari Løvendahl Mogstad i blogginnlegget «Dagen derpå...». Mogstad selv framfører ikke dette eksplisitt som et argument for reservasjonsmulighet, men andre har gjort det. Og da må vi spørre igjen: Skal vi svekke førstelinjen i helsetjenesten ut fra hensynet til noen legers økonomi? Skal vi innføre en varig, strukturell og administrativ endring i førstelinjen av hensyn til noen legers økonomi? Nei, det kan vi ikke gjøre. Svaret må snarere bli å få til gode overgangsordninger.

Skal vi svekke førstelinjen i helsetjenesten ut fra hensynet til noen legers økonomi?

Trond Wingård

Handler ikke om legenes etikk

Det er flere som peker på at frontene har blitt steile i denne debatten, blant andre begge de ovennevnte debattantene. Jeg tror også med fordel vi kan bygge ned frontene på begge sider – i alle fall velge skyts med omhu, slik at vi kan argumentere uten å bruke personkarakteristikker, beskyldninger om dårlig moral, krav om at andre skal handle i strid med egen overbevisning og så videre.

Men det vi ikke kan bygge ned, er erkjennelsen av at dette ikke handler om å ivareta etikken til leger. Dette handler om politikk. La oss diskutere på det grunnlaget.