NRK Meny
Kronikk

Plikten til å tale hatet imot

I Europa vokser det fram en bevegelse som står for islamofobi og demonisering av flyktninger. Vi må ikke gi grobunn for hatets høylytte røster.

Participants of a rally of the extreme right-wing party 'Die Rechte'

'I usikre tider dukker det opp et instinkt om å grave seg ned, søke ly blant dem som virker mest like oss selv, stenge porten for andre, gi dem skylden for våre problemer og skuffelser', skriver kronikkforfatteren. Bildet viser deltagere under en politisk markering for det ekstreme høyrepartiet 'Die Rechte' i Erfurt, Tyskland.

Foto: Jens Meyer / Ap

De menneskerettslige byggesteinene i vårt demokratiske samfunn angripes nå kraftigere enn noen gang de siste tiårene. Ideene som sier at vi bør se det menneskelige i hvert enkelt individ, verdsette forskjeller og behandle andre med samme respekt som vi vil at de skal vise oss, er under press.

I Europa snakker ledere som Ungarns Victor Orban og Polens Jarosław Kaczyński åpent om å bygge et «illiberalt» demokrati, et som mangler viktige kontrollmekanismer for den utøvende makt, inkludert vern om menneskerettighetene. I land etter land i Europa sprer partier på ytre høyre fløy, ja til og med i det politiske sentrum, intoleranse, redsel, fremmedfrykt og roper på vern mot innvandrere.

Våre verste instinkter

Problemet vokser andre steder også. Amerikanske demagoger forsøker å fremme sine sjanser i politikken ved å appellere til våre verste instinkter. Kina og Russland fremmer det autoritære styresett som en overlegen modell. Afrikanske ledere angriper internasjonale rettsinstanser.

Regjeringer over hele verden forsøker å hindre at innbyggerne går sammen i borgergrupper for å bli hørt.

Regjeringer over hele verden forsøker å hindre at innbyggerne går sammen i borgergrupper for å bli hørt. Mest dramatisk er det kanskje at den syriske regjeringen har revet i stykker Genève-konvensjonene for å føre en krig ved bevisst å angripe sivilbefolkningen i områder opposisjonen kontrollerer.

Usikkerhet

Likevel er det Europa som er kjernen i problemet. Her vokser det fram islamofobi, svartmaling og marginalisering av hele samfunn og demonisering av flyktninger. Det blir gjort farlige fremstøt for å skru klokken tilbake til en tid da man mente samfunnet var mer ensartet, med færre forskjeller.

Usikkerhet er en viktig årsak til denne utviklingen: økonomisk usikkerhet, der mange mennesker føler at de faller av lasset; fysisk usikkerhet fordi folk som er ute for å ha en hyggelig kveld på byen, blir skutt ned som tilfeldige voldsofre; kulturell usikkerhet, når det ikke lenger er så lett å vite hva det vil si å være, la oss si fransk eller tysk, som man lenge antok.

I slike usikre tider dukker det opp et instinkt om å grave seg ned, søke ly blant dem som virker mest like oss selv, stenge porten for andre, gi dem skylden for våre problemer og skuffelser. Dette gir grobunn for hatets stadig mer høylytte røster.

Participants of an extreme right-wing organization demonstrate during a rally on May Day in Plauen

Voksende islamofobi og demonisering av flyktninger i Europa er kjernen av problemet, ifølge kronikkforfatteren. Bildet viser deltagere fra en politisk markering i Plauen i Tyskland i mai 2016.

Foto: Jens Meyer / Ap

Avkle mytene

Men disse tendensene er ikke uunngåelige, og vår rolle må ikke bli redusert til bekymrede tilskuere. Fordi dette reiser tvil om selve fundamentet for våre samfunn, har vi alle en plikt til å avvise hat, utestengning og intoleranse, og til å gjøre vårt for å snu denne utviklingen.

Lettere sagt enn gjort, vil dere kanskje si. Dette er store og tunge endringer. Hvordan kan en enkelt person utgjøre en forskjell? Hvis vi alle tar vår del, er ikke oppgaven så overveldende som det kan synes. Det første vi må gjøre, er å avkle mytene og misforståelsene som ofte ledsager intoleransen. Når bidro de sist til å løse, fremfor å komplisere, våre problemer?

Er islamofobi svaret?

Ta for eksempel den offentlige debatten om innvandrere og minoritetssamfunn i Europa, spesielt muslimene: Gjennom flere tiår har myndighetene i de fleste europeiske land gjort en dårlig jobb med å integrere folk fra disse samfunnene. Innbyggerne har begrensede muligheter til å få seg jobb og utdannelse, diskrimineres av politiet, og får en følelse av at de ikke er akseptert av samfunnet. De fleste av dem gjør så godt de kan etter forholdene, men noen små minoritetsgrupper blir radikalisert og griper til vold. Dette er et alvorlig problem, men er islamofobi virkelig svaret?

Det første vi må gjøre, er å avkle mytene og misforståelsene som ofte ledsager intoleransen.

Disse samfunnene er nå en integrert del av Europa. Hvis vi ikke setter innbyggerne deres i stand til å bygge seg opp en meningsfull tilværelse, hvis vi fortsetter å skuffe dem, hvis vi ikke vil ta imot de mange bidragene de gir, vil fremmedgjøringen og desperasjonen blant dem bare vokse.

En klok antiterror-strategi

Eller ta terrorismens problem: Det er riktig at dagens terrortrussel i Europa først og fremst kommer fra andre og tredje generasjons muslimske innvandrere. En klok antiterror-strategi henvender seg direkte til personene som mest sannsynlig vil få vite om en terrorplan før den settes i verk. Nemlig terroristenes familie, naboer og venner, mange av dem også muslimer. Vi ønsker at de føler seg som en del av løsningen, ikke problemet. Vi ønsker at de skal føle seg trygge nok til å melde fra om mistenkelig aktivitet til politiet. Men islamofobi gjør det motsatte. Folk som føler at de ikke kan stole på politiet, at de selv vil bli sett på med mistenksomhet hvis de deler sin uro, vil forbli tause.

Vi må ikke tro at økende intoleranse er uunngåelig, at hatet er et naturlig produkt av vanskelige tider.

Eller se på flyktningene. Desperate mennesker flykter fra Assads tønnebomber og grusomheter fra IS og søker tilflukt i Europa. Ingen av oss ønsker kaos ved Europas grenser, men vi bør oppfordre europeiske regjeringer til å hjelpe disse menneskene. For eksempel ved å gi dem sjenerøse bidrag, slik at de kan skaffe sine barn skolegang og forsørge familien i landene de først flykter til – i Tyrkia, Libanon og Jordan. Og når det gjelder dem som likevel ønsker å ta seg til Europa, bør vi be om at mange flere blir tatt imot av landene de først kom til. Uten at de må risikere farlige båtferder over Middelhavet.

Hvordan nå fram med din stemme?

Lesere kan være enige eller uenige i hvert av disse argumentene, men det kan nevnes mange flere for å imøtegå hatets og intoleransens røster.

Vi må ikke tro at økende intoleranse er uunngåelig, at hatet er et naturlig produkt av vanskelige tider. Disse stemningene blomstrer bare der de ikke møter motstand. Vi må alle gjøre vår del for å demme opp mot flommen.

Men det etterlater ett spørsmål: Hvordan skal vi nå fram med stemmene våre? Begynn med å se på hvordan du selv opptrer. Behandle andre på samme måte som du selv ønsker å bli behandlet på. Vær et forbilde som andre kan ta etter. Positive eksempler kan ha smitteeffekt. De taler høyt.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Bruk mobiltelefonen og laptopen

Dernest bør du snakke med venner, familien og folk i omgangskretsen din. Jo flere samtaler, desto bedre. Populister elsker å si at de taler for fellesskapet, at de er folkets autentiske stemme, at de forsvarer nasjonale verdier mot fremmede inntrengere. Det er viktig at de som er uenige sier høyt at «nei, disse folkene taler ikke for meg.»

Hvis vi ønsker en verden bygget opp rundt menneskerettighetenes verdier, kan vi ikke ta dem for gitt.

Dessuten er det lettere enn før å delta i den brede offentlige debatten om Europas kurs videre. I motsetning til for et knapt tiår siden, har sosiale media som Facebook og Twitter demokratisert deltagelsen i all offentlig debatt. For å si vår mening, behøver vi ikke lenger vente på å slippe til i tradisjonelle media. Vi er alle i stand til å ta del i den offentlige debatten fra laptopen eller mobiltelefonen. Vi bør benytte muligheten til å bruke denne megafonen.

Utfordre med fakta

Husk på at alle politiske bevegelser starter lokalt. Hvert samfunn begynner med en vennekrets. Når du chatter med venner eller familie, når du engasjerer deg på nettet, legg inn en kommentar om de seneste angrepene mot våre verdier. Utfordre mytene med fakta. Finn ut hvordan du kan fremme samtalene. Først føler du deg kanskje litt selvbevisst ved å snakke om disse sakene, men jo mer du deltar i samtalen, desto mer komfortabel blir du, og desto mer vesentlig blir din stemme. Selv om vi starter med bare noen få deltagere, gir det en liten krusning i vannskorpen. Hvis vi alle gjør vår del, kan krusningen bli til en bølge, til og med flom.

Hvis vi ønsker en verden bygget opp rundt menneskerettighetenes verdier, kan vi ikke ta dem for gitt. Det er helt nødvendig at vi alle rykker ut og forsvarer dem. Det krever at vi alle gjør vår del.

Ken Roth er administrerende direktør i Human Rights Watch. Denne artikkelen er hentet fra hans tale til avgangsklassen ved the American University i Paris.