NRK Meny
Normal

Livet i mellomkrigstiden

Følelsen av å rykke tilbake i tid er påfallende. Nå blir det vår oppgave å sørge for at vi ikke lever på tampen av mellomkrigstiden.

Supporters of Greece's extreme right party Golden Dawn

EN NY MELLOMKRIGSTID? Ekstreme krefter på frammarsj i Europa, bare en av mange tendenser som gir assosiasjoner til mellomkrigstida, skriver Olav Brostrup Müller. Her demonstrerer medlemmer i det greske høyreekstreme partiet Gyllent Daggry i Athen 30.januar i år.

Foto: Yorgos Karahalis / Ap

Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

Tidligere i uka bestemte jeg meg for å gå opp på loftet og lete fram en gammel bok. En pensumbok fra historie grunnfag, for å være helt nøyaktig.

Boken fant jeg ved siden av en masse ting jeg ikke vet hvorfor jeg har spart på – en bunke tomme dvd-cover, et gult belte i judo (størrelse 10 år), et Dagbladet-bilag fra da Brann ble seriemestere i 2007 – ting man stort sett ikke har bruk for. Midt oppi alt dette fant jeg altså det jeg plutselig følte at jeg trengte: Berge Furres bok Norsk historie 1905-1990.

Det mest interessante med mellomkrigstiden var at folk som levde i mellomkrigstiden ikke visste at de levde i mellomkrigstiden.

Trodde de levde i etterkrigstiden

Det hadde gått 17 år siden sist jeg hadde åpnet den. Den unge studenten hadde først våknet ordentlig på side 80, kunne jeg se. Under overskriften «Kriser og vekslande tider» var ord som verdskrise, kraftige lønsreduksjonar og mellomkrigsøkonomi uthevet med rosa og gul overstrykningspenn fra studentbokhandelen. Slik fortsatte det, fram til krigsutbruddet på side 169.

Det mest interessante med mellomkringstiden står forøvrig ikke omtalt i min gamle pensumbok fra historie grunnfag: Det mest interessante med mellomkrigstiden var at folk som levde i mellomkrigstiden ikke visste at de levde i mellomkrigstiden. Selv var de en periode overbevist om at de levde i etterkrigstiden, og det er for så vidt et nokså deprimerende faktum.

Å rykke tilbake i tid

Hva var det som fikk meg til å gå på loftet og begynte å lete fram gammel pensumlitteratur igjen? Det kan ha vært bildene fra svartskjorterne som den siste tiden har begynt å dukke opp i Slovakia, eller videoklippene fra Donald Trumps folkemøter, der folk blir banket opp mens de ekskorteres ut. Det kan ha vært det oppglødde snakket om å få på plass en sterk leder – ikke bare i USA, men også i flere europeiske land – en som sier ting rett ut og gjør det som trengs.

Følelsen av å plutselig ha rykket bakover i tid er påfallende: Frykten for naboen i øst har blusset opp igjen. I vårt eget land går borgerverngrupper går i gatene. Norrøn mytologi opplever et oppsving i interessen.

Hvis vi bare får på plass en verdensomspennende pandemi nå, så begynner det snart å lukte mellomkrigstid lang vei her.

Enkelte har begynt å drømme om renhet igjen, ikke bare her hjemme men også der ute. Både i Midtvesten og Midtøsten snakkes det oppglødd om tilbakeføring til en eller annen innbilt naturtilstand, der verden ennå ikke hadde blitt tilsmusset av «de andre». Arbeidsløsheten er stigende, og kaostilstander på Wall Street har vi allerede krysset av på lista. Hvis vi bare får på plass en verdensomspennende pandemi nå, så begynner det snart å lukte mellomkrigstid lang vei her.

Smart pessimist, dum optimist

Men er ikke alt dette vel enkelt? I en fotnote til boka 16.07.41, skriver Dag Solstad at hans dypeste ønske er å en dag klare å skrive en bok om lykke. Lykke er nemlig det vanskeligste temaet en forfatter kan velge å skrive om, i hvert fall hvis man håper å framstå som noenlunde intelligent.

Slik forholder det seg også med optimisme: Enkelte forsøker å innbille oss at senket stemningsleie korrellerer med høy intelligens. Pessimisten har altså gjennomskuet noe vi andre ikke har sett.

Optimisten, på den andre siden, er en slags menneskelig utgave av en golden retriever – logrende, men enfoldig. Et brødhue som umulig kan ha tatt innover seg verdens kompleksitet og tyngde.

Middels sterke følelser

Jeg fant forresten en annen bok der oppe på loftet: John Naisbaitt & Patricia Aburdenes bok Trender mot år 2000 var en salgssuksess på 1980-tallet og tok et oppgjør med datidens dommedagsprofeter. Tvert imot slår bokens forfattere fast at «Det vil bokstavelig talt ikke være noen grenser for vekst» i tiårene framover. Med fasit i hånd kan vi si at det finnes grenser for optimisme, også for framtidsforskere som har lyst til å komme på frokost-tv.

Optimisten er en slags menneskelig utgave av en golden retriever – logrende, men enfoldig.

Når det er sagt, er det ikke dermed sikkert at verden, slik vi kjenner den, om åtte år kommer til å være en radioaktiv, muslimsk ruinhaug styrt av russiskkontrollerte slovakiske svartskjorter i samarbeid med Donald Trump. Som vanlig finnes det en mellomting, og som mellomting flest får den fram middels sterke følelser.

Her ligger også tragedien: Det finnes få ting som er vanskeligere å holde fast i, enn middels sterke følelser. Samtidig er det kanskje nå vi trenger dem mer enn noen gang.

På tampen?

«Historia kan ikkje produsera modellar for framtidspolitikk, men ho kan avsløra blindvegar og kanskje avgrensa det ukjende landet der det er verdt å leita etter ein betre morgondag.»

Berge Furre, som på denne måten satte punktum i min gamle pensumbok, døde tidligere i vinter. Ordene hans lever, og er mer aktuelle enn noen gang. Nå blir det vår oppgave å sørge for at han ikke døde på tampen av mellomkrigstiden.

  • HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.