Kronikk

Pelsranet

Staten legger oss ned, men vil ikke erstatte tapet.

Pelsbonde Terje Øvrebø og familien i det tomme minkhuset

Minkhuset er tømt hos pelsbonde Terje Øvrebø (nr. to fra venstre) og familien hans: «Jeg vil starte på nytt, men hvis erstatningen ikke dekker tapet, blir risikoen for stor. Ikke for meg, men for banken. Da hjelper det ikke å ha planer», skriver Øvrebø i denne kronikken.

I mitt daglige virke som pelsdyrbonde, bonde med annet dyrehold, gartner, far til tre, ektemann og medmenneske, er jeg opptatt av å gjøre en best mulig jobb for å kunne legge meg om kvelden med god samvittighet.

Jeg ønsker å ha god samvittighet for familien min, mennesker rundt meg og for at dyra mine skal ha det godt. Jeg gjør så godt jeg kan – for alle.

Samvittigheten er viktig. Jeg ønsker ikke å ha det slik at jeg må gjemme meg bak reolene på butikken, for at jeg skal slippe å ha øyekontakt med noen som er skuffet over meg. Jeg ønsker heller ikke negative tilbakemeldinger om drifta på gården.

Jeg er ikke perfekt, men gjør jeg noe galt, må jeg ordne opp for å få tilbake den gode samvittigheten. Kritikk er aldri godt, men når en får orden på det kritikkverdige, kommer en ofte styrket ut av situasjonen.

Jeg trenger ikke en regnskapsfører for å skjønne at jeg kommer til å tape flere millioner.

Landbruksminister Olaug Bollestad har nå lagt fram forslag til erstatningsordning til oss som mister levebrødet vårt når pelsdyrhold blir forbudt. Jeg kan ikke skjønne at noen kan være med på å få gjennom en så urettferdig erstatning som det som er foreslått. Om du, Olaug, kan gi oss full erstatning, og det vi faktisk har krav på, kan du legge oss ned med bedre samvittighet.

Jeg har ca 1300 minktisper, til en bokført verdi på ca tre millioner kroner. Ved første utkast til erstatning får jeg ca 3 140 000 kroner. Den nye, som dere kaller «forbedrede» modellen for beregning av erstatning, gir meg ca 2 795 000 kroner.

Jeg har fått takst på minkhus og tilhørende utstyr. Det er taksert av en autorisert takstmann. Full takst er ca 8 145 000 kroner. Du tilbyr meg 39 prosent av taksten. Det betyr et tap på over fem millioner kroner.

Hvordan har dere kommet frem til dette? Ingen har spurt oss som blir rammet om hvordan tallene stemmer med virkeligheten. Pelsdyralslaget, Klepp rekneskapslag, fylkesmenn i flere fylker og flere av mine yrkesbrødre har gjentatte ganger prøvd å forklare deg fakta, men det virker som om vi snakker til døve ører.

Du legger oss ned med dårlig samvittighet, Bollestad.

Mine yrkesbrødre sier alle det samme: Vi liker ikke forbudet som kom, men om vi blir kompensert på en rettferdig måte, kan vi alle leve videre med nederlaget.

Våre fagfolk, regnskapsførere og bankforbindelser sier alle at de tallene du kommer med, er langt fra gode nok.

Vi er blitt lagt ned fordi «alle» ville legge oss ned. Det hørte du på. Men når «alle» sier at vi må få full erstatning, da hører du ikke etter.

Vi får høre at vi må bruke tid sammen med regnskapsfører for å finne hvordan vi kommer best mulig ut av det.

Jeg trenger ikke en regnskapsfører for å skjønne at jeg kommer til å tape flere millioner.

Sier banken nei, hjelper det ikke med pågangsmot.

Om du ikke endrer på erstatningen, vil vi sannsynligvis møtes i retten. Om staten taper, vil du da få dårlig samvittighet og innrømme at: Jo, dere oppdrettere har faktisk rett og jeg har tatt feil?

I motsatt fall, om vi taper, så har vi brukt mye penger på rettsaker. Vil du da gå videre med god samvittighet?

Du, Olaug Bollestad, sier at dette er en vanskelig sak for deg. Jeg tror det er vanskelig for deg på grunn av at det går på samvittigheten løs. Du legger oss ned med dårlig samvittighet, Bollestad.

Du har et valg. Et valg om å legge oss ned med en elendig erstatning, og dårlig samvittighet, eller gi oss det vi har krav på for å få god samvittighet.

Det virker som om vi snakker til døve ører.

Du kan bestemme hvordan du vil møte blikkene til pelsdyrbøndene på butikken. Sånn som erstatningen ser ut nå, må du nok gjemme deg bak reolene.

Om du føler at vi oppdrettere har begynt å bli ufine i vår kritikk, så vil jeg på alles vegne be om unnskyldning. Men din måte å handtere oss pelsdyrbønder på har ført til mange søvnløse netter. Vi er trette og slitne.

Blir vi kompensert på en rettferdig måte, kan vi alle leve videre med nederlaget.

I kampens hete kan det da komme fortvila utsagn og utrykk som ikke er fine. Jeg strekker ut en hånd og ber om unnskyldning. Jeg strekker også ut hånden og ønsker deg velkommen til å besøke meg.

Du vil få se et minkhus som er etter ditt og Trine Skei Grandes ønske: Tomt for dyr. Du vil møte en bonde som fortsatt har lyst til å være bonde, men som er dypt skuffa og fortvila.

Det er ikke slik at jeg holde på med pelsdyr, men om du kommer på besøk skal jeg vise deg hele garden for å vise deg hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har tatt og hvorfor det er vanskelig å begynne med noe nytt. I hvert fall uten en god erstatning.

Ingen har spurt oss som blir rammet om hvordan tallene stemmer med virkeligheten.

Jeg har mange nye planer. Jeg vil starte på nytt, men hvis erstatningen ikke dekker tapet, blir risikoen for stor. Ikke for meg, men for banken. Og sier banken nei, hjelper det ikke med pågangsmot. Det må investeres for å få i gang ny virksomhet.

Jeg har kone og tre barn. Vi er fem personer som blir rammet av din elendige erstatning. Vi er mellom 150 og 200 oppdrettere. Alle har vi familie.

Om du kommer på besøk, skal jeg vise deg hvordan din politikk ser ut i praksis.