På hybelen bodde det en ung mann som bejaet livet og gledet seg til å stå på egne ben.
Gå på skole, jobb og trening. Møte nye folk.
Klare seg selv, etter stor innsats og tøff behandling. En ung mann som møtte et rusettervern og et samfunn preget av pandemiens mørke.
Der døde det en ung mann. Han ble et av pandemiens unge ofre.
Det er god plass på det tomme gutterommet hjemme.
Stolen sto tom til julemiddagen.
Og forblir tom, alle hverdager og helligdager heretter.
Bagen med treningsutstyr står fortsatt klar til bruk i gangen.
Søskenflokken på tre mangler smilet i midten.
Det snakkes mye om de sårbare. Men det snakkes feil. De snakkes ned, som om de hverken har evner, ressurser, humor eller guts.
Det blir flaut å være sårbar.
Skal du leve med en alvorlig sykdom som rusavhengighet, må du være tøff. Usedvanlig tøff. Det gjelder også andre sykdommer, som spiseforstyrrelser og psykisk sykdom.
Du balanserer på en stram line, du slåss daglig med indre demoner og regulerer deg med rutiner. Som nettopp skole, jobb og trening. Med gode sosiale treff og mestring.
Dette er din medisin. Ditt lykkehormon.
Når pandemitiltak begrenser hverdagen din og ødelegger gode rutiner, kommer dumme tanker og gamle uvaner kjapt krypende. Som kakerlakker.
Når meteren blir akkurat avstanden fra senga til ytterdøra, kan tankene bli korte. Kortslutte. Som dette livet. Sluttet kort. Snart 21 år. Tilbakefall av russykdom og en overdose piller en tidlig maidag i fjor. Det var ikke meningen. Telefonen var lagt til lading. Alarmen satt.
Men ingen våknet.
Jeg foreslår at norske topp-politikerne, hvis de igjen bestemmer at skole, universitet og sosiale arenaer for ungdom skal begrenses, uten at det er smittevernmessig belegg for dette,
tar sin del av «dugnaden».
Flytt inn i en liten leilighet, kanskje på størrelse med entréen din.
Med knapt et gløtt av dagslys. Forsøk å leve livet ditt derifra. Politikk kan fint styres pr. Teams. Reisevirksomhet kan dere vente med til bedre dager.
Slapp av, dere skal jo styre landet i mange år.
PS. Det er en ledig studieplass i København etter han som ikke lever lenger. Historie og filosofi, det var planen.
Det er også en ledig stilling som anestesilege på et travelt lokalsykehus. Her har jeg gått døgnvakter i snart tjue år. Sett syke mennesker komme og gå. Sett livet i alle faser og tilstander. Det naturlige forløpet fra robust ung til alderdom, sykdom og død.
Nå er jeg selv syk. Syk av sorg.
Sorg tar tid, og det blir en god stund før jeg kan føle glede eller stolthet over å jobbe i et helsevesen styrt av stram økonomi. Hvor klokskap er erstattet med effektivitet. Hvor mennesker, både pasienter og ansatte, er redusert til tall, grafer og prosenter. Hvor helseteknokrater sitter tungt i polstrede stoler, mens pasientnært personell løper.
Samfunnsdebatten er humørløs og preget av frykt for sykdom.
Samtalen om hva som er et godt liv, og livets naturlige gang fra fødsel til alderdom og død, er fraværende. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette?
Vi forledes til å tro at om vi bare får kontroll, er flinke og får ned smitten, og har garanti for intensivplass med respirator, er vi sikret et uendelig langt liv.
Sannheten er:
Det er alltid fullt på intensiven om vinteren. Smekk fullt. Hvert år.
Skal du overleve og leve godt etter et intensivopphold, bør du i utgangspunktet være ganske frisk og robust.
Skal du bli frisk og robust, bør du få lov til å leve det som er et godt liv for deg. Dette gjelder særlig yngre mennesker i en svært viktig fase av livet. Du skal leve normalt. Du skal leve fritt.
Du skal møte folk. Du skal tett på andre mennesker. Kjenne varmen fra annen hud. Uten antibac og frykt.
Konstruksjonen menneske har så langt i historien 100 % dødelighet. Heldigvis. Dette snakker vi for lite om. At vi faktisk skal dø. Helst når vi er eldre. I rett rekkefølge. Foreldre før barn.
Poenget er å få til et godt og fritt liv mellom fødsel og død.
Slik vi styrer på nå, er jeg i stor tvil om måloppnåelsen.
Kjære unge mennesker:
Dere er faktisk uerstattelige.
Å miste et ungt menneske er nesten ikke til å bære.
Dere skal leve deres liv nå.
Denne vinteren.
Denne våren.
Denne sommeren.
Så får vi eldre akseptere og gruble over livets gang.
