Oslo trenger et fengsel

Vi som skriver denne kronikken vet at forskningen har rett: Det å få besøk bidrar sterkt til rehabilitering, og til å styrke vår selvfølelse. Som tidligere og nåværende innsatte mener vi derfor at det nye fengselet må bygges i Oslo.

Alle er enige om at Oslo fengsel på Grønland ikke lenger er egnet som fengsel. Flere tomter både i og langt utenfor byen har vært vurdert, men Statsbygg har konkludert med at tomta ved Bredtveit kvinnefengsel i Groruddalen er best egnet.

Forslaget har møtt sterke protester lokalt. Saken ligger nå hos justisministeren, som sier at det eneste alternativet til Bredtveit er å flytte fengselet ut av Oslo. Det siste er en veldig dårlig ide.

Se for deg at livet du lever blir revet bort fra deg og staten bestemmer hvor du skal bo. Du har kanskje tatt noen dårlige valg, og alle ønsker at du skal begynne å ta bedre valg, både for egen del og for samfunnet.

Se for deg at du har noen få bra folk i livet ditt, som du kanskje har hatt mindre kontakt med de siste årene, som kan være med å hjelpe deg opp. Og at du ikke bare mister alt som heter smarttelefoner og internett, men nå må leve med å ringe maks 20 minutter i uka. Ikke ringe når det passer best for deg eller de du vil ringe til, men innenfor trange tidsskjemaer der det er mange andre som vil ha den ene telefonen du deler med den gjengen du nå er tvunget til å bo i «kollektiv» med.

Du er et sted du ikke vil være, men du har to lyspunkter i uka: besøk av de av dine nære som er positive elementer i livet ditt; en mor, et søsken, den du har barn sammen med og barna. De gir deg en giv til å slutte med det dumme som har vært, og motiverer deg til å ta de bedre valgene. Det er relasjoner som kanskje må bygges opp igjen over litt tid, ansikt til ansikt.

Se for deg at du har et familiemedlem, en litt vilter gutt eller jente som ikke har hatt det så lett, og som har tatt mange valg du skulle ønske de ikke hadde gjort, men som du allikevel er inderlig glad i. Se for deg at han eller hun settes i et fengsel i byen dere er fra, og at du kan besøke dem uten at du må bruke timevis på kollektivtransport eller i en bil du kanskje ikke har.

Du tenker kanskje at det ikke er synd på oss om vi må sitte i et fengsel utenbys, at våre behov med fordel kan overses, som et velfortjent lite saltdryss i såret. Men våre pårørende har ikke gjort noe galt, og vår rehabilitering er til alles, også din, fordel.

Vi som har sittet i fengsel i Oslo håper at byen har plass til oss.

Noen av oss har foreldre og andre pårørende som jobber mye, og som har ansvar for søsknene våre. Om et besøk inkludert reisetid tar to eller fire timer, spiller en stor rolle for hvor ofte de kan få det til.

Enkelte ser ut til å mene at det er en skam å ha et fengsel i nærområdet. Et fengsel kan, på sitt beste, være et sted for en ny start og bedre utsikter. Et sted man knytter og gjenopptar kontakter med de som vil en vel.

At et fengsel skulle være noe utrygt å ha i et nærområde, er også litt underlig etter vår oppfatning. Vi kjenner ingen som ser det som noe poeng å bedrive kriminalitet i nærheten av murene de kan bli satt bak!

De av oss som soner i Bredtveit kvinnefengsel, registrerer en rørende enighet om at det trengs bedre soningsforhold for kvinner. Men det er ikke sånn at man bare kan vedta en oppussing og modernisering av byggene som står på Bredtveit. Det går ikke.

Både vernebestemmelser og rene bygningstekniske forhold gjør det rett og slett umulig. Cellene vi bor på er små. Noen er kun åtte kvadratmeter, og noen mangler grunnleggende sanitærfasiliteter som toalett.

Det er – og vil trolig alltid være – bare en liten brøkdel av alle innsatte som er kvinner. I dag er det om lag 6 prosent. Det sier seg selv at man ikke kan ha et like bredt tilbud innen utdanning og rehabiliteringstiltak i et kvinnefengsel med 45 plasser, som i ett stort mannsfengsel med flere hundre innsatte.

Vil man gi et løft til kvinners soningsforhold, er en samlokalisering en gyllen mulighet. Man kan ha bygg med gymsal og lokaler til skole, arbeids- og fritidsaktiviteter som brukes til forskjellige tider.

Nå er det for første gang i historien mulig å kunne gi kvinner et noenlunde likt tilbud. Det bør veie tungt.

Det er påfallende at det har vært så få innsatte i debatten. At man ikke har hørt mye fra pårørende, kan være fordi det er forbundet med skam å ha noen nære i fengsel.

Groruddalens store styrke er mangfoldet. Det bør man være stolte av! Men mangfold bør inkludere oss også. Vi og våre pårørende er også oslofolk. Et nytt fengsel i Oslo er det beste både for innsatte, pårørende og for et samfunn med ambisjoner om best mulig rehabilitering av de som havner på skråplanet.

Og det er underlig om den byen i Norge med klart mest kriminalitet ikke skal kunne huse et fengsel for menn.

Ytring-redaksjonen kjenner identiteten til alle skribentene.