Kronikk

Opera for folket?

Det er noe riv ruskende galt som foregår i den flotte bygningen i Bjørvika i Oslo. Den såkalte «regioperaen» har inntatt scenen.

Opera

Det virker som om man ikke har publikum i tankene, men det internasjonale fagmiljøet og det som der gir prestisje, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Regiopera er en relativt ny operaform som innebærer at regissøren griper så sterkt inn at de gamle verkene helt endrer karakter. De plasseres i en annen tid og et annet miljø. Musikken og teksten er stort sett de samme som før, og står dermed i en skrikende kontrast til scenebildet og det som foregår på scenen.

Hva er hensikten med dette? Ønsker operaledelsen og regissørene å komme publikum – og ikke minst de unge – i møte? Eller gjelder det for fagfolkene framfor alt å være «nyskapende»? Jeg tror dessverre det siste er sannheten.

Det virker som om man ikke har publikum i tankene, men det internasjonale fagmiljøet og det som der gir prestisje. Da kan det å skape noe nytt og annerledes nærmest forstås som en verdi i seg selv. Og da kan til og med en skandale være en fjær i hatten, framfor å være akk så «ordinær» og forutsigbar.

Dette er oppfatninger som har preget den modernistiske kunsten i lang tid. Egentlig ganske banalt, i og med at fleste forsøker å være originale på akkurat samme måte.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

«Tårnarien»

Alle leserne er kanskje ikke like begeistret for opera som jeg er. Men mange blir vel revet med av den berømte «Tårnarien» fra Puccinis Tosca fra 1895. Eller den morsomme fuglefangerens arier fra Mozarts «Tryllefløyten» fra 1791.

Jeg mistenker dem for å forakte det vanlige publikum, som gjerne vil oppleve noe vakkert, og kanskje til og med romantisk.

Arne Lie Christensen

Operaer dreier seg primært om musikk, om vakre melodier og fengende ouverturer, og en smule romantikk. En opera er også et drama, eller kanskje heller et melodrama. Da tar man litt hardt i. Setter ting litt på spissen. Når en kvinne følers seg skuffet, går hun kanskje i kloster. Den tragiske operaen ender gjerne med død og fordervelse, mens den komiske ender med at hovedpersonene blir gift!

Mange eldre operaer er laget over et teaterstykke som for lengst er glemt, men som overlever som opera, og samler fullt hus.

LES ANMELDELSE: «Partisaner-opera lykkes bare delvis»

Hva er problemet?

Det er og blir et problem at det knapt nok er skrevet en eneste populær opera etter 1926, da Puccinis «Turandot» ble uroppført. De nyere operaene slår ikke an, med sin talesang og mangel på gjenkjennelige melodier.

I stedet går altså regissørene løs på de gamle og velkjente operaene. Jeg mistenker dem for å forakte det vanlige publikum, som gjerne vil oppleve noe vakkert, og kanskje til og med romantisk. Skjønnhet er muligens umoderne i visse kretser!

Erfarne operagjengere, som meg, rystet på hodet, mens yngre og mindre erfarne lurte på hva dette egentlig handlet om.

Arne Lie Christensen

Det er også et påfallende misforhold i det faktum at vår tids musikere prøver å trenge inn i den gamle synge- og spillestilen på 1700- og 1800-tallet, og oppnår forbløffende og fascinerende resultater. Mens altså regissører og scenografer gjør det stikk motsatte, ved å gi blaffen i historien og i den opprinnelige intensjonen. Dette skingrende misforholdet har preget flere av operaens forstillinger.

LES OGSÅ: Fylkestinget sa ja til opera- og kulturhus

«Den flyvende hollender»

Jeg så nylig Wagners opera «Den flyvende hollender». Sangerne og musikerne var suverene, mens den sceniske tolkningen var mildt sagt traurig. Denne superromantiske operaen fra 1840 handler om den mytiske hollender-skikkelsen, som med sin seilskute strander ute i havgapet, faktisk på norskekysten.

Det virker som om man ikke har publikum i tankene, men det internasjonale fagmiljøet og det som der gir prestisje.

Arne Lie Christensen

Dette males fram med bred pensel i den suggererende og fargerike musikken.

Men tro det eller ei. Regissøren har flyttet handlingen og Wagners musikk inn på et trivielt og brunt kontor anno 1890! Der inne synger mennene sine malplasserte sjømannssanger, mens kvinnene ved sine skrivemaskiner synger om at de sitter ved rokken og spinner.

Er regissøren både fargeblind og umusikalsk, og dessuten helt uten interesse for Wagner og hans tid?

LES OGSÅ: Moods-sjef blir ny direktør i Operaen

Gjentar seg gang etter gang

Dersom hollenderen hadde vært et enkeltstående fenomen, ville jeg ikke skrevet om dette. Men problemet er at tilsvarende tolkninger gjentar seg gang på gang.

Jeg elsker romantiske malerier fra 1800-tallet, og gjerne bilder av seilskuter i storm og dramatiske klipper ut mot havet.

Er regissøren både fargeblind og umusikalsk, og dessuten helt uten interesse for Wagner og hans tid?

Arne Lie Christensen

Tenk om regissøren hadde latt seg inspirere av malerier fra Wagners tid. Eller han kunne ha laget er mer abstrakt landskap. Men bare ikke dette!

Jeg er ikke alene om denne typen kritikk. Det lå så å si i lufta da forestillingen var slutt. Erfarne operagjengere, som meg, rystet på hodet, mens yngre og mindre erfarne lurte på hva dette egentlig handlet om. Det viser seg også at flere av de ansatte ved operaen, både de på scenen og de bak, er enig med meg.

Hva må gjøres?

Det er selvsagt ikke noe mål at tolkningen skal være slik den «alltid» har vært. Men det kan heller ikke være noe mål om at man på død og liv skal finne på noe nytt, og at det som foregår på scenen, skal stå i skingrende kontrast til det opprinnelige verket, til teksten og musikken.

Poenget må være å gjøre de gamle mesterverkene tilgjengelige for dagens publikum. Og da må regissøren lytte til musikken og den opprinnelige intensjonen – og respektere publikum.