Historien om partisanene i Finnmark er så sterk at det er umulig å ikke bli beveget av «Kibergodysséen». Men det er ikke musikken som griper publikum. Det er den sanne beretninga om storpolitikk, om de som kjempet for sitt land, men ble mistenkeliggjort og trakassert. Og det er historien om fred. Ikke bare opphør av krig. Men ordentlig fred. Og en takk.
Åpningsscenen sier det meste. Det kommer et brev til han Odin i Kiberg. Han som sammen med de fleste av sine sambygdinger har slåss på Sovjets side, for å bekjempe tyskerne.
«De som ikke har fått utdelt sin krigsmedalje, bes henvende seg til de rette myndigheter for å få søke om den». «Deltagermedalje?» sier Odin. «Det høres ut som æ har vorre med i et skirenn.»
"Kibergodysséen" forteller historien om partisanene i Finnmark.
Godt fortalt, men mangler «hits»
En fortiet historie i norsk samtid har fått en viktig plass på scenen. Den avdøde operasangeren Anne-Lise Berntsen skal ha takk for å ha løfta fram denne historien, og sett viktigheta av å la kunsten fortelle om noe som både norske myndigheter og skoleverk har undervurdert. Etter hennes død har komponist Trygve Brøske og tekstforfatter Marianne Meløy fortsatt et arbeid som Berntsen satte dem i gang med. Men de lykkes bare delvis.
Historien er godt fortalt. Meløy veksler mellom storpolitikk og det hverdagslige. Her er både humor og alvor, og det lekes vellykket med rollefigurer som Stalin, Hilter og Churchill.
I et par av numrene er librettoen på grensen til patetisk, men det er vel så mye operauttrykket sin skyld. Meløy har levert en god tekst som favner både barns spørsmål, forståelsen for samhørigheta med russerne og voksne på grensen til å gi opp.
Samtidsverk har en tendens til å være vanskelig tilgjengelig for den jevne publikummer. Og en av svakhetene med denne forestillinga er nettopp det. Musikken er tidvis mektig, har nydelige klaverganger og vakre strykere, men den er krevende for det jevne øre. De operaer som har overlevd tiden har alle noen hits. Den musikken, den tonen og den klangen du lengter etter å høre igjen, den mangler her.
Forunderlig valg av hovedrolleinnehavere
Det som også forundrer, er at de to hovedrolleinnehaverne er de eneste som ikke synger opera. Anneli Drecker synger som vanlig vakkert på sin særegne måte. Men det er et merkelig valg å plassert henne sammen med operasangerne.
Terje Skonseng Naudeer, i Odins skikkelse, er fortelleren i stykket. Han er partisaneren, han som legger ut på den eviglange reisen mot øst, Odyssevs om man vil, men han korer knapt. Det er også et forunderlig valg.
Å ha Lilly Jørstad med i kompaniet er imidlertid et bra valg. Sangtektisk er hun blant de sterkeste på scenen, og hun har også en scenepersonlighet som griper deg fra hun kommer inn. Hennes private historie, med en oldefar som ble drept i Sovjet, gjør hennes tilstedeværelse helt spesiell. Marte Werring Holmern må også trekkes fram. Blant annet spiller hun Hitler på uforglemmelig vis.
Sterkest musikalsk blir det når de fire kvinnene på scenen synger sammen. Det er sirenene som kaller på partisanene som holder på å gi opp. Her fungerer det musikalske veldig godt.
Historien er sterkest
Men selve historien er altså sterkere enn musikken. Teksten får fram stemninger, som sammen med Ivar Tindberg sine enkle regigrep for eksempel formidler en utrolig sterk smerte i en hjemkomst. Her fortelles det sårt at fred ikke er det samme som fred.
«Kibergodysséen» er en viktig scenefortelling. Sånn sett er det bare å håpe at den når et stort publikum. Også i sør, der de fortsatt tror at det var gutta på skauen som vant andre verdenskrig. Men musikalsk blir dette dessverre mest for de spesielt interesserte.
De tonene som ligger igjen i undertegnedes øre, er de russiske trekkspilltonene, spilt av en av etterkommerne etter en kibergpartisaner.
