NRK Meny
Kronikk

Om å beklage dypt

Det er mange måter å beklage på, og den fremste ressursen vi har for å navigere, er skyldfølelsen.

Trind Giske i DR 21.12.17

BEKLAGET: Trond Giske i Dagsrevyen 21. desember.

Foto: Skjermdump

Hvor blir det av angeren hos #metoo-overgripere før de blir avslørt? Den bryter gjennom først lenge etter at ugjerningene har funnet sted. Troverdigheten svekkes, og det blir vanskelig å skille ekte skyldfølelse fra pseudo-anger. Hvis dere angrer, hvorfor endret dere ikke atferd tidligere? Jeg har liten grunn til å betvile at dere har skyldfølelse og evner å bruke empati; jeg kjøper bare ikke enkelte av uttrykkene for empati som dere nå fremstiller dere med.

Alt tyder på at det er veldig vanskelig å si unnskyld. Med #metoo-avsløringene har vi sett en fyldig meny av reaksjoner hos angrende syndere. Både omdømmetap for overgripere og skade hos fornærmede kunne vært vesentlig redusert hvis unnskyldningene kom i en mindre defensiv form.

I sitt innlegg på Facebook 1.1.18 beklager Trond Giske sine handlinger. Med ordlyd som har vakt sinne, forteller han også at mange anklager er grunnløse og falske. Han opplever at media bringer alvorlige anklager fra anonyme kilder, og at dette er svært belastende for ham.

Utspillet har vakt reaksjoner, fordi det setter varsler med reelle påstander i tvil. Når Giske fremstiller seg som offer, skyves de som er krenket av hans handlinger i bakgrunnen. Selv om hans påstander om middelmådig journalistikk skulle medføre riktighet, så har de en defensiv funksjon: De distraherer fra opplevelsen av å ha påført andre ubehag – hvilket bør være det viktigste å fokusere på i en unnskyldning.

Det primære er å si unnskyld på en overbevisende måte til de som er krenket.

I Dagsrevyen 21.12.17 beklaget han også. Det verbale innholdet var formelt og distansert, hvilket demper uttrykk for skyldfølelse. Formuleringer som ”Beklager at jeg har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende” og ”Jeg har ikke vært min oppførsel og rolle bevisst nok” virker intellektuelt og ikke emosjonelt, og sier oss lite om anger.

Verbalt er det også uheldig; han beklager at han har gjort noe som oppleves krenkende – han beklager ikke at han har krenket. Det er stor forskjell det.

Utspill som ”Jeg legger meg flat” kan også svikte prosjektet, hvis prosjektet er 1) uttrykke skyld overfor de krenkede, 2) gjenopprette selvaktelsen og 3) reparere omdømmetap for andre impliserte. Man får ikke gjort stort når man ligger flat. Å legge seg flat blir en måte å straffe seg selv på gjennom å ydmyke seg.

Denne selvstraffingen tjener til å regulere ned skyldfølelse, og demper igjen ressursen som ellers kunne blitt benyttet til reparasjon. Man bør heller ta godt vare på seg selv og reise seg opp igjen.

Genuin skyld. I samme intervju i Dagsrevyen, sier han at: ”det har vært en øyeåpner som jeg skal lære av (…) dette er ting jeg har gjort”. Her er avsporinger som den formelle tonen, distansering, motangrep, selvstraff og offerposisjon borte. Hva kommer da? Skyldfølelsen. Og dermed også reparasjon, troverdighet, og påbegynt gjenopprettelse av aktelse og integritet både av fornærmer og fornærmet.

Dette er næring til prosessen som gjør at vi kan begynne å gå videre. Kroppsspråket er genuint; det ser og høres ut som om han oppriktig har vondt når han tar innover seg og ansvar for at han har krenket.

Det er vanskelig å si unnskyld, men hvorfor gjøre det vanskeligere?

Skyldfølelse er en indre øyeåpner. Konfrontasjoner i media er en ytre. Det er din egen alarm som utløses når du har gjort noe du ikke liker at du har gjort. Grunnlaget for den er at vi kan kjenne det når vi ser en annens smerte påført av oss. Som alle andre følelser så er skyldfølelsen der av en grunn; den guider handlinger som fremmer en løsning overfor den du har såret. Skyld er en empatidrevet ansvarstaking som gjenoppretter relasjoner.

Skam bringer inn et konkurrerende motiv: Å reparere tapet av aktelse som man har påført seg selv. I det nevnte intervjuet forteller Giske at han ikke har beklaget overfor kvinnene som er krenket, men at han har beklaget til partiet for at han har satt det i denne situasjonen.

Det blir feil når skamdrevet gjenopprettelse av selvaktelse, kommer foran skylddrevet reparasjon av skade påført andre. I denne saken er det ulike typer skade; Arbeiderpartiet er rammet, Giske selv har tapt ansikt, og kvinner er krenket av hans angivelige atferd. Hvem sine behov er viktigst?

Det primære er å eie det man har gjort, og si unnskyld til de som er krenket på en overbevisende måte. Det sekundære er å redde ansikt, karrieren og anseelsen i partiet. Jeg tror videre at hvis man tar ansvar og reparerer etter beste evne, så kommer dessuten anseelsen på kjøpet.

Man får ikke gjort stort når man ligger flat.

Det er vanskelig å si unnskyld, men hvorfor gjøre det vanskeligere? Det mest prekære når vi har gjort noe dumt er å bli krystallklare over hvilket menneske vi helst vil være og dedikere oss til å bli det igjen. Så må vi gjøre det vi kan for å gjenopprette integriteten til de som er rammet av at vi ikke har vært det, og fortløpende korrigere kursen.

Den fremste ressursen vi har for å navigere er skyldfølelsen, som er en følelse fundert på at vi har kapasitet til å bry oss om andre og ta innover oss hvordan de har det. Bonusen når vi gir denne følelsen oppmerksomhet, er at vår egen selvaktelse repareres.

Ubevisste strategier som å gå i offerposisjon, motangrep, distansere seg, bli formell i språket, gå for selvpisking eller agere på skam, underminerer denne ressursen.

Vi har allerede vår egen hjelpsomme, affektive kompetanse. Hvis vi kunne ha spart oss for de nevnte avsporingene, så ville skadeomfanget blitt mindre.

Se Intervjuet i Dagsrevyen 21.12:

Siste nytt fra NRKs nyhetsredaksjon med magasin, sport og vær.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter