Kommentar

– Han har fått sin dom og sonet sin straff

Det er svært sjeldent at et forlag kutter båndet til sin egen forfatter. Det har Oktober forlag gjort med forfatterdebutant Per-Marius Weidner-Olsen. Fordi han ikke fortalte dem at han sonet en dom i 2003.

Romanen "Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen" av debutforfattar Per Marius Weidner Olsen.

Kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes, peker på at det er svært sjelden et forlag kutter båndet til sin egen forfatter.

Foto: Ola Hana / NRK

Her kan det virke som om forlaget har valgt den fornærmedes fortelling, fremfor forfatterens. Romanen «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen» er en svært god roman.

Den kommer til å overleve. Men dette kan bli en alvorlig skrape i lakken for et forlag som solte seg i glansen av kunstens frihet da de ga ut Karl Ove Knausgårds «Min kamp».

Torsdag ga Svenska Akademien årets litterære nobelpris til den amerikanske poeten Louise Glück.

Som vanlig følger en kort begrunnelse med. Der hylles hennes poetiske stemme, men så kommer det en interessant setning. Akademiet skriver at Louise Glück gjør «hvert enkelt menneskes eksistens universelt».

Det er i grunnen det forfattere holder på med. De bruker sitt eget og andres liv til å skrive om hvor vilt sammensatte, pussige, fæle og vidunderlige vi mennesker kan være. En erkjennelse fanget opp i det eldgamle sitatet «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg ukjent» (Tirentius).

Les også: Stoppar nye opplag av kritikarrost roman – forfattar opplyste ikkje om straffedom

Virkelighetsdebatten var prinsipiell

Den erkjennelsen er blitt en aldri så liten verkebyll i den pågående debatten om virkelighetslitteratur. Bare tenk på Vigdis Hjort. For ikke å snakke om erfarne forfattere som Karl Ove Knausgård og Thomas Espedal. I begge tilfeller møtt av lesere som kjente seg igjen, og som truet med å gå rettens vei.

I den virkelighetsdebatten har norske forlag og norske jurister vært prinsipielle. En roman er en roman.

Oktober forlag mener nå at forfatteren har brutt med den tilliten et forlag skal ha til sine forfattere, og at de dermed er i sin fulle rett til å bryte kontrakten. – Vi burde visst, sier de, – at romanens tema overlapper innholdet i dommen mot deres forfatter.

Et forlag er juridisk ansvarlig for sine utgivelser, og de må vite om det kan dukke opp tunge anklager om plagiat eller falske beskrivelser av enkeltpersoner.

Burde vært åpen

I etterpåklokskapens navn burde Per-Marius Weidner-Olsen vært åpen om sin egen historie. Det ville gitt forlaget anledning til å forberede seg på reaksjoner.

Men når det er sagt:

Erfarne forlag vet utmerket godt hvilke fallgruver en forfatter kan havne i.

De er vant til at lesere kjenner seg igjen. Lesere som noen ganger også tar romaner til rettsapparatet, fordi deres eget liv i skremmende stor grad er brettet ut i en tekst.

Men kunstens frihet er romslig i Norge, og det er svært lenge siden en forfatter og et forlag er blitt dømt for sine skjønnlitterære utgivelser.

Hvilke spørsmål stilte forlaget?

Per-Marius Weidner-Olsen sendte sitt manuskript til ett av Norges beste skjønnlitterære forlag.

Ifølge Weidner-Olsen ble han raskt innkalt til et møte med et tydelig begeistret forlag.

Så hvilke spørsmål ble debutanten stilt? Ble han spurt om noen kunne kjenne seg igjen i romanen hans? Ble han spurt om det var ting i livet hans forlaget burde vite om?

Stilte de ikke slike spørsmål, er det jammen ikke så rart at en nyslått forfatter med ambisjoner vegret seg mot å fortelle om en fortid han helt sikkert ikke er særlig stolt av.

Stilte de spørsmålene, må man spørre om en tidligere straffedømt er forpliktet til å fortelle sin forlegger om en forbrytelse han for lengst har sonet?

Vond og kompleks roman

Det er lett å forstå at den fornærmede i saken mot Weidner-Olsen leser hans roman på en annen måte enn det vi andre gjør.

Hun opplever at romanen etterlater offeret som delvis skyldig i de overgrepene som ble gjort mot henne. For henne er det et dobbelt overgrep.

Men en slik lesing gjør ikke nødvendigvis Weidner-Olsens roman dårligere. Det gjør den derimot vondere og mer kompleks.

På samme måte som da Aftenposten kunne fortelle at Vigdis Hjorts beskrivelse av en fars bisettelse i romanen «Arv og miljø» var en tro kopi av hennes egen fars bisettelse. I en roman der den samme faren blir anklaget for å være sin datters overgriper.

Ganske mange romaner kommer med store menneskelige omkostninger. Noen kjenner seg litt for godt igjen. Som ekskona til Oktober-redaktør Geir Gulliksen. Hun opplevde at hans roman Historie om et ekteskap, utleverte henne. I Morgenbladet svarte Gulliksen: «... forsøket på å avdekke virkelige hendelser bak romaner, er spekulativ og utleverende på en måte som skjønnlitteraturen nesten aldri er.»

Geir Gulliksen har først og fremst tro på den gode skjønnlitteraturen, ikke på hvordan romaner kommer til.

Vandelsattest bør ikke følge med en forfatter

Forlaget har et stort ansvar for sine forfattere, og regelen er at et forlag støtter sine forfattere i tykt og tynt.

Noen ganger må forlag tåle å stå i stormen.

Med mindre det er opplysninger forlaget holder gjemt for oss, kan det iallfall virke som om Oktober forlag har sviktet Weidner-Olsen. Både da de innledet samarbeidet med ham, og når de nå avslutter det.

Skal man lese det på en litt ondsinnet måte, kan det virke som om forlaget avviser denne forfatterens rett til å bruke sine egne elendige erfaringer til å skrive en roman.

Man kan mene hva man vil om en overgriper som har misbrukt sin stilling, men han har fått sin dom og sonet sin straff.

Det er et godt prinsipp i norsk rettspleie.

Og det bør også være et godt prinsipp at det ikke må følge en vandelsattest med en forfatter.