2017 var et rekordår for norsk våpenindustri. En fersk stortingsmelding viser at den totale forsvarsrelaterte eksporten utgjorde ca. 6,3 milliarder kroner, en økning på 33 prosent fra 2016.
Dette følger en tydelig trend.
Ifølge tall fra SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) har Norge i perioden 2013–17 hatt den syttende største andelen av det internasjonale våpenmarkedet, en andel som økte med 14 prosent fra den foregående fireårsperioden.
Tall fra International Trade Center viser at Norge i 2017 eksporterte våpen og ammunisjon for 3,34 milliarder kroner.
Dette holder til en 11. plass i verdenssammenheng.
Vel å merke er disse tallene urettferdige mot Norge, da de inkluderer blant annet sverd, sabler og lanser. Norskproduserte våpen er høyteknologiske.
Sorterer man derfor vekk disse primitive våpnene, er det få land som slår oss. Faktisk er det kun ett. Og det er USA.
Stolt næringsminister
Det er utvilsomt gode penger å tjene på våpen. Tidligere i år underskrev Kongsberg Gruppen en våpenavtale med Qatar verdt 15 milliarder kroner.
Da sa næringsminister Torbjørn Røe Isaksen at «Vi kan være stolt av at vi har en norsk forsvarsindustri som har teknologi, kompetanse og konkurranseevne til å lykkes internasjonalt».
Stolt? Vi konfronterte næringsministeren med denne uttalelsen.
I svaret står det at «Norske forsvarsindustribedrifter er høyteknologiske og bidrar til verdiskaping, industriell og teknologisk utvikling».
Dette er ordene fra en politiker som heller tenker i kroner og øre enn å dvele ved sitt moralske ansvar.
Den nye oljen
Men overraskende er det ikke. Som så ofte når norsk våpenindustri er tema, snakkes det gjerne om nye markeders potensielle verdi, økonomisk vekst, arbeidsplasser og grunker i skattekassa.
Noen har endog dristet seg til å utpeke våpen som Norges nye olje.
Desto mindre snakkes det om humanitære lidelser, systematisk undertrykkelse, opprettholdelse av ujevne maktforhold og tap av uskyldige menneskeliv.
Om man da ikke skal dele ut bistandspenger eller en fredspris.
Dukker det opp en uheldig avsløring i forbindelse med norsk våpeneksport, refereres det som regel til Norges strenge eksportregime.
Næringsministeren er intet unntak.
I nevnte brev skriver han at «Eksport av våpen og annet militært materiell skjer i tråd med norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk (...) Vi legger til grunn at eksport av forsvarsmateriell med eksportlisens fra Utenriksdepartementet er trygg og kontrollert med hensyn til blant annet sluttbruk».
På hvilket grunnlag legges dette til grunn?
Selger til verstingland
For dette har ikke hindret Norge i å selge våpenmateriell til voldsutøvende makter som blant annet Saudi- Arabia, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar, Tyrkia og USA.
Alle disse landene har vært involvert i kriger og konflikter de siste årene enten på eget eller fremmed territorium.
Riktignok ble våpensalget til Saudi-Arabia og Emiratene nylig stanset, men dessverre er det med våpen og ammunisjon som med melka: Best før, men ikke dårlig etter.
Våpenmateriell kan plasseres på lager og hentes frem når man igjen ser behovet for å drepe.
I Klassekampen påpekte Redd Barnas Gunvor Knag Fylkesnes at tidligere solgte norske kuler kan ha blitt brukt i slaget om Hodeida i Jemen, et land hvor det dør et barn hvert 10. minutt.
Norge har allerede tjent gode penger på denne krigen. Salget av norsk våpenmateriell til de krigførende landende femdoblet seg fra 2014–16.
Farlige B-varer
Til Saudi-Arabia selger man ennå B-materiell; i 2017 for 41 millioner kroner. Slikt materiell innbefatter ikke-dødelige varer, eksempelvis sambandsutstyr.
Kanskje er ikke slike varer direkte harmfulle, indirekte er derimot en annen sak.
For de er helt essensielle komponenter i krigføring. De kan brukes til rekognosering, planlegging og koordinering av angrep.
Med B-materiell avgjør man hvor A-materiellet skal benyttes. Eventuelt hvor det skal bære seg ad: VG har avdekket at Saudi-Arabias bombefly er bevæpnet med missilet IRIS-T hver gang de er på vingene i Jemen.
Rakettmotoren til dette missilet er produsert på Raufoss.
I 2016 ble 683 barn rapportert drept i den Saudi-ledede koalisjonens luftangrep. Dessuten skal et betydelig antall skoler og sykehus ha blitt jevnet med jorden.
Er det en slik sluttbruk næringsministeren refererer til?
De ansvarliges ansvar
Dette ser heller ikke ut til å bekymre flertallet av stortingsrepresentantene. Tidligere i år stemte de ned et forslag om å stanse all norsk våpeneksport til de involverte i Jemen-konflikten.
Og i juni gikk Stortingets utenriks- og forsvarskomité imot et forslag om å stanse eksport av norsk våpenmateriell til Tyrkia, dette til tross for at komiteen selv skriver at de er kjent med landets militære engasjement i Syria.
Er disse politikerne innforstått med sitt ansvar og konsekvensene av sine beslutninger?
Og kan deres streben etter verdiskaping og sysselsetting rettferdiggjøre tapet av ett eneste menneskeliv?
Ja, kanskje. Hvis dette mennesket er en terrorist med onde hensikter.
Eller ikke. For kanskje må et uskyldig barn bøte med livet på grunn av et politisk ønske om å skape arbeidsplasser i et fjerntliggende, søkkrikt land.
Ned med våpnene!
Våpen er ment å drepe. Om ikke i dag, så i morgen.
Ingen lov kan sikre oss mot at norskproduserte våpen dreper uskyldige, ei heller at de videreselges på svarte markeder.
Det kan bare en øyeblikkelig stans av all norsk våpeneksport.
Norsk våpenindustri må nedskaleres og utfases.
Våpeningeniørene må omskoleres. Det er et alvorlig misbruk av verdifull menneskelig kapital at ingeniører rekrutteres til å utvikle drapsvåpen. Det er nok av andre utfordringer å bryne seg på.
Norske politikere må være sitt moralske ansvar bevisst. De må overveie konsekvensene av sine handlinger og ikke-handlinger.
Og vi spør dem:
Til hvem er din lojalitet sterkest? Til dem som produserer og utvikler våpen, eller til dem som drepes av dem?
Følg NRK Debatt på
