Da Donald Trump ble valgt som USAs president for fire år siden, var vi mange som tok grunnleggende feil. Selv satt jeg i Dagsnytt 18s studio dagen etter valget sammen med daværende utenriksminister Børge Brende og mente at alle de aggressive utspillene Trump hadde kommet med i løpet av valgkampen, ville bli erstattet med mer forsoning og ansvar når han inntok presidentstolen.
Jeg tok feil.
I tillegg mente vi at det republikanske partiet var såpass anstendig at de etter hvert ville sette Trump på plass. Vi trodde at prinsippfaste republikanske politikere skulle sette foten ned for en autoritær og bøllete president.
Vi tok feil.
Mitt Romney og avdøde John McCain var blant dem som sto opp mot presidenten, men ikke så mange andre. Vi trodde også at republikanere i kongressen skulle holde presidenten i ørene og sørge for at de amerikanske forpliktelsene til Nato og andre multilaterale institusjoner fungerte, slik vi er vant til siden 2. verdenskrig.
Det fungerte bare delvis.
Varige endringer for Nato
Nå er det tid for å oppsummere at Nato-samarbeidet har vært svært preget av den amerikanske presidentens ustabile opptreden.
Både utenriksminister Brende og Eriksen Søreide har hele tiden vært opptatt av å fremheve at det er forskjell på det den amerikanske presidenten sier og det han gjør. Han har snakket om rask uttrekking av Afghanistan og mindre tilstedeværelse i Europa, men har gjort det motsatte. Det er i og for seg riktig.
Men når lederen av den frie verden stadig oftere går til angrep på demokratiske institusjoner og internasjonalt samarbeid, preger det åpenbart samarbeidet i alliansen. For hos en amerikansk president kan vi ikke skille mellom ord og handling.
Når verdens mektigste mann sier noe, får det betydning, enten vi liker det eller ikke. Ord er handling. Natos sikkerhetsgaranti ble påvirket av at presidenten sådde tvil om den.
Den amerikanske sikkerhetsgarantien sammen med Nato-medlemskapet er avgjørende for Norge. Ingen andre kan tilby de samme kapasitetene dersom vi skulle havne i en storkonflikt. «Vi må bli mindre avhengig av USA», er det mange i Norge som har snakket om under president Trump.
Det er et godt mål, men ikke uten videre et ansvarlig valg, gitt de europeiske militære kapasitetene sammenliknet med det som befinner seg noen kilometer fra Norges grense i nord.
Europa må ta større ansvar
Asymmetrien er for stor til at vi klarer oss på egen hånd, bare med kontakter og samarbeid i Europa. Målet om at Europa må bli mindre avhengig av USA, har vært den amerikanske linjen siden president Obama fikk vedtatt Natos toprosentmål. Det er all grunn til å tro at det vil bli videreført av Biden.
At Jens Stoltenberg nærmest fikk president Trump til å tro at dette var et mål Trump selv hadde funnet på, var en klok strategi i en krevende tid for alliansen. Den amerikanske dreiningen mot Asia vil fortsette under Joe Biden.
Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Norge må være aktivt med på å utvikle det samarbeidet, ikke som kontrast til Nato, men i forståelse med Nato, på en måte som styrker begge.
Norsk sikkerhetspolitikk må derfor få flere bein å stå på. Økt samarbeid i Norden og utvidet samarbeid med Storbritannia, Tyskland og EU er høyst nødvendig for Norge.
I tillegg må vi bygge opp et sterkere norsk forsvar og tydeliggjøre en klar balanse mellom avskrekking og beroligelse i norsk sikkerhetspolitikk.
Norges forhold til USA har i Trump-perioden vært preget av ønsket om å hindre amerikansk tilbaketrekking fra nordområdene og Europa. Vi trenger amerikanske nærvær i nord, og da i forlengelse av den balansen vi har lyktes med gjennom flere tiår mellom avskrekking og beroligelse.
Trenger USA i nord
Spørsmålet er om frykten for amerikansk tilbaketrekking har vært så omfattende at vi ikke har turt å stå opp for beroligelseselementene som et viktig fundament i norsk sikkerhetspolitikk.
Da amerikanske krigsskip seilte nært Kolahalvøya i sommer, var sjefen for Forsvarets overkommando i Norge klar på at dette kunne øke spenningen. Jeg er enig i hans advarsler.
Selv om retten til fri navigasjon skal opprettholdes, bør den type militær aktivitet ta en form som ikke skaper ytterligere spenning.
Høyres forsvarspolitikere tok ingen slike forbehold og fremhevet kun hvor viktig det er at våre allierte øver i nord. Henger denne linjen sammen med en frykt for at USA ikke vil prioritere sikkerhet i nord?
Vi kan ikke bli stående uten å si et ord i en situasjon vi tidligere hadde sagt klart fra om når det gjelder amerikansk opptreden. At vi patruljerer med norske skip og fly nær den russiske grensen, er en normalsituasjon. Vi ønsker nært samarbeid med allierte også om dette. Men at allierte overtar slik virksomhet, kan bidra til økt spenning.
Derfor er det paradoksalt at SV og Rødt er skeptiske til norske jagerfly i nord, og at Venstre og Senterpartiet var motstandere av å kjøpe nye overvåkningsfly til Forsvaret.
Alternativet til norsk tilstedeværelse er amerikansk. Vi blir mer avhengig av amerikanerne dersom vi skal ta vare på vår egen sikkerhet.
Det amerikanske valget viser hvor stor oppslutning en leder med åpenbare autoritære trekk kan få i verdens mektigste land. Norsk utenrikspolitikk må ta høyde for at vi kan få en tilsvarende amerikansk leder igjen. Den økonomiske liberalismen er ingen garanti for liberale politiske ideer.
Må reparere samarbeidet
Nå venter vi spent på hvem Joe Biden utnevner som ny utenriksminister. Den nye utenriksministeren må bruke tid på å reparere forholdet til Europa og gjenetablere USAs rolle i multilaterale organisasjoner.
Det amerikanske presidentvalget gjør Nato-samarbeidet sterkere, og USA går nok inn i Parisavtalen.
Vi vet mindre om hvilken rolle den nye administrasjonen vil innta i Midtøsten, overfor Kina og Russland og i Verdens handelsorganisasjon. For tingene vil ikke gå tilbake til den normalen vi kjente før Trump. Et sterkere Kina, og en opinion som er mer isolasjonistisk, vil skyve det amerikanske fokuset vekk fra Europa.
Uten at den nye administrasjonen løser de store utfordringene som finnes internt i det amerikanske samfunnet, blir det vanskelig for landets ledere å gjeninnta den internasjonal lederrollen landet har hatt siden 2. verdenskrig.
Internasjonalt samarbeid blir svekket hvis USA er mindre engasjert i utenrikspolitikken.
