Sist OL ble arrangert i Sør-Korea, i 1988, var retorikken hard og nordkoreanske agenter sprengte et sørkoreansk fly. 115 mennesker mistet livet. Etter flere år med knallharde utvekslinger og økt spenning mellom USA og Nord-Korea, har regimet benyttet OL til å snu opp ned på sitt virkemiddelbruk. Nå føres en oppmykende tone overfor Sør-Korea. Et pragmatisk regime har tatt frem enda et nytt våpen: Soft power, eller myk makt.
Ny verdensorden
Det siste året har spenningene mellom USA og Nord-Korea økt i takt med regimets rakettoppskytninger og atomprøvesprengninger. Dette skjer med store geopolitiske endringer som bakteppe. Vi er langt på vei inn i en ny verdensorden, der en supermakt ikke lenger kan ta sin dominerende rolle for gitt. USA fremstår ikke lenger som en like mektig ordensmakt. Kina seiler opp som en sentral utfordrer. Både eldre og nyere historie viser alvoret i situasjonen.
Slike endringer i maktbalansen kan medføre at friksjonspunkter oppstår og gi en høy risiko for væpnede konflikter. Nord-Korea-konflikten er en mulig utløser for slike spenninger og er en av vår tids viktigste sikkerhetspolitiske utfordringer.
Nord-Koreas strategi
Kim-dynastiets forsonende tilnærming står i sterk kontrast til tidligere utspill og virkemiddelbruk. Nord-Korea har deltatt på internasjonale sportsarrangementer før, det er i seg selv ikke noe nytt. Det oppsiktsvekkende ligger i at de velger å delta i et OL som finner sted i Sør-Korea og fører en avspennende politikk overfor dem. Til forskjell fra sist, da virkemiddelbruken var voldsom. Den gang hadde partene forsøkt å forhandle frem en deling av arrangementet, men forhandlingene strandet. Nord-Korea saboterte OL-arrangementet ved å boikotte det og sprenge passasjerflyet.
Det ville imidlertid virket mot sin hensikt dersom regimet velger å gjennomføre terroranslag eller angrep i dag. Spenningsnivået mellom USA og regimet er for høyt. I ytterste konsekvens ville slike angrep vært et påskudd til haukene i USA som ønsker å ta utfordreren nå, mens man ennå kan. Det er heller ikke utenkelig at den interne opinionen i regimet ville reagert negativt.
Myk makt
Historien regimet forteller til egen opinion, er at landet har fredelige hensikter og er et offer for stormaktsspill. OL-arrangementet er jo satt i fredens tegn, noe som ble tydelig understreket av Sør-Koreas symbolbruk under åpningsseremonien. Regimet i nord balanserer derfor overmakten med soft power. Den anerkjente amerikanske statsviteren Joseph Nye etablerte soft power-begrepet i 1990. Soft power står i kontrast til økonomisk- og militærmakt, såkalt hard makt, og kan forstås i denne sammenheng som strategisk kommunikasjon kombinert med en sjarmoffensiv. Kim Jong UNS søster er spydspissen i denne kampanjen og gir regimet et humant og vennlig ansikt. Men soft power benyttes ikke alene.
Hånden hviler fortsatt på pistolen i hylsteret. Både trusselen fra regimets atomvåpen og artilleri øver effekt på regimets opponenter. Denne kombinasjonen av myke og harde virkemidler, er det Joseph Nye refererer til som smart power. Målsettingen er å så splid mellom USA og Sør-Korea, øke intern oppslutning og påvirke det internasjonale publikum i Nord-Koreas favør. Det er heller ikke utenkelig at regimet har oppnådd utbetalinger fra Sør-Korea, såkalt bistand, mot garantier for ro under lekene. Regimet har lange tradisjoner for å øve press i bytte mot bistand. Virkemidler er som før basert på pragmatikk og må forstås opp mot Pyongyangs overordnede målsetting, regimeoverlevelse.
Har lært leksen
OL nærmer seg slutten og det er et øyeblikk med avspenning mellom nord og sør. En spire kan være sådd for å bedre kommunikasjonen mellom partene. Samtidig forblir tvangsdiplomatiet, som føres overfor regimet fastlåst. Det sentrale med tvangsdiplomatikunsten er å få det til å virke mer attraktivt for regimet å etterkomme Vestens krav, enn å møte den militære og økonomiske makten som truer. Oppnår man ikke denne balansen kan konsekvensen være en gordisk knute. Vi har sett det før. I 1990 ble sanksjonene mot Saddam Hussein fulgt opp med et ultimatum. Irakiske styrker måtte trekkes ut av Kuwait. Regimet fant det ikke attraktivt nok å bøye av og et militært angrep ble uunngåelig.
Nord-Korea har lært av hvordan det til gikk med Irak i 2003 og Libya i 2011. Selv om begge til slutt ga etter for sanksjoner og etterkom krav om avhending av masseødeleggelsesvåpen, ble regimene likevel fjernet med fatale konsekvenser for diktatorene og deres maktapparat. Gårsdagens strategier gir derfor nå en bumerangeffekt og snevrer handlingsrommet. Gapet mellom posisjonene er også stort. Vesten virker besatt av at regimet skal oppgi sine atomvåpen, Nord-Korea nekter. Sett fra deres ståsted er deres inntreden som atommakt et fait accompli, et forutbestemt faktum. Kina virker tilbakeholdne. Med dette som utgangspunkt ligger det an til en fortsatt røff storpolitisk brytning i overskuelig fremtid. Faren for konflikt er på ingen måte over.
