Kronikk

Nobelkomiteen: Hvem bør Stortinget velge – og hvordan?

Dagens valgordning for medlemmer til Nobelkomiteen er i strid med intensjonene i Alfred Nobels testamente.

Nobelkomiteen 2020

Dagens Nobelkomité før et møte i Nobelinstituttet. F.v.: Torbjørn Jagland, Henrik Syse,Berit Reiss-Andersen (leder), Anne Enger, Olav Njølstad (sekretær) og Asle Toje. Jagland, Syse og Enger skal nå erstattes av nye medlemmer.

Foto: Heiko Junge / NTB

Stortinget skal snart velge tre medlemmer til Nobelkomiteen. Å være valgkomité for en privat stiftelse er på siden av og utenfor rollen som Norges parlament.

Alfred Nobels intensjon med «prisen for fredsforkjempere» skal styre uttaket, men det skjer ikke i det nåværende valgopplegget som ble presset gjennom av Arbeiderpartiet i 1948.

Høyre kom med sterke prinsipielle protester og har fått helt rett i sine advarsler. Det strider mot loven at plassene tilhører partiene ut fra stemmetall i siste valg. Vi får ikke den komité som Nobel forutsatte.

For tre år siden ba 17 juridiske professorer Stortinget om å legge vekt på Nobels intensjon. I min bok «Medaljens bakside», har jeg beskrevet den norske forvaltingen av prisen som uryddig, uten skille mellom politikk og juss.

Det strider mot loven at plassene tilhører partiene ut fra stemmetall i siste valg.

Prisens forvaltere skulle ha satt seg inn i og søkt å oppfylle testators formål, ikke andre interesser, især ikke søke egen fordel.

Alfred Nobel og Stortinget hadde en ting til felles på 1890-tallet, de ga pengestøtte til fredspionéren Bertha von Suttner og hennes fredsarbeid. Med suksessromanen «Ned med våpnene» gjorde hun fredsbevegelsen til en politisk faktor i samtiden.

Fredrik S. Heffermehl

Fredrik S. Heffermehl

Foto: Eva Brustad

Nobels fredspris skulle gi videre suksess for hennes ideer om samarbeid mellom nasjonene, heller enn kapprustning. Han må ha sett norske politikere som kolleger, de var også pionerer i å gi finansiell støtte til Suttners fredsarbeid.

Nobel likte nok også at Norge i unionen med Sverige ikke hadde en utenrikspolitikk. Men vi ønsket sterkt å få en. Unionsstriden var nasjonens store tema i oppstartsfasen og i boken antar jeg at dette ble skjebnesvangert for prisen.

Det var skjedd et stemningsskifte i norsk politikk, landet rustet seg til en mulig krig for å komme seg fri fra unionen. Pengestøtte til global demilitarisering var da ikke lenger Venstres politikk.

Vi får ikke den komité som Nobel forutsatte.

Alt taler for at Stortingets presidentskap den gang, i all stillhet, besluttet å se bort fra hovedgrepet i Nobels vei til fred, ned med våpnene, og tok selv sete i Nobelkomiteen. Med flertall der hadde presidentskapet full kontroll med prisens utvikling.

Men endringen brøt med Nobels mest grunnleggende forutsetning og innledet 120 års rettskrenkelse overfor det fredsarbeidet Nobel ville støtte. Latent krig betyr ikke sikkerhet, men i dag har krigsbevegelsen fått dominerende politisk innflytelse.

Tankene til Suttner slipper knapt til i det offentlige ordskiftet og blir i hvert fall ikke lyttet til. Men de som kjemper for disse ideene har en juridisk rett som etter loven skal respekteres. Med basis i komiteens interne arkiver viser jeg konkret hvem som skulle ha mottatt prisene i årene 1901 til 2019.

Å være valgkomité for en privat stiftelse er på siden av og utenfor rollen som Norges parlament.

Ut fra dette vil jeg på ny be de medlemmer som ikke ønsker å fremme Nobels fredsvisjon om å trekke seg fra komiteen. I brev 3.11. ba jeg Stortinget vise respekt for testamentet og lovene og foreslo fem navn:

Kirsten Margrethe Kvam, Lillehammer, Kvinneligaen; Vigdis Hjorth, Bærum, forfatter; Thore Vestby, Moss, stortingsrepresentant em. (H); Terje Einarsen, Bergen, professor i juss; Jan Öberg, Lund, Sverige, ekspert på fred og nedrustning.

Alle fem er både egnet og motivert for å fremme Alfred Nobels idé med prisen.