Rapporten «Radikalisering og voldelig ekstremisme på Internett», som overleveres regjeringen i dag, gir innsikt i et problem som har vært lite påaktet i internasjonal forskning. Som ledd i regjeringens handlingsplan har Politihøgskolen sammen med Forsvarets forskningsinstitutt rettet søkelyset mot nettekstremismen. Den viser seg å være omfattende og velorganisert både på høyreekstrem side og innen ekstrem islamisme (jihadisme). Kommunikasjonsstrategiene på begge sider er nokså likeartet og fungerer effektivt for radikalisering og rekruttering.
Meningspoliti
For forebygging er det viktig at problemet er veldefinert og godt forstått. Radikalisering og ekstremisme har en kobling til terrorisme. Med «terrorhandlinger på Internett» har man gjerne tenkt på dataangrep, såkalt «cyberterrorisme». Men dette er skadeverk, det vil si skadevoldende handlinger. Myndighetene har lenge truffet tiltak mot denne trusselen, som ledd i arbeidet for et mindre sårbart samfunn.
Nettekstremismen handler om ytringer. Ekstremister ønsker å markere et politisk syn, en ideologi. Dermed er man rett i kjerneområdet for ytringsfriheten. Det utelukker ikke muligheten for å gripe inn, men på den andre siden kan ikke samfunnet ha et «meningspoliti». Det store spørsmålet er hva forebyggingen skal gå ut på.
Nære relasjoner på nett
Terrorisme skjer heldigvis sjelden, i hvert fall dersom den strafferettslige definisjonen legges til grunn. For samfunnet er det primære siktemålet å hindre at personer utvikler den holdningsmessige voldsaksepten som er en forutsetning for å begå slike handlinger. Politiet har derfor en oppgave i å følge med på hvem som deltar på ekstremistiske fora, for så å kunne rette forebyggende tiltak mot dem. Det har politiet gode metoder for allerede.
LES OGSÅ: Ytringsfrihet for nybegynnere
Radikalisering er en gruppeprosess. Men ekstremismeforskerne er ikke enige om sosiale medier fullt ut kan erstatte ansikt-til -ansikt kontakt i radikaliseringsprosessen. Nyere medieforskning tyder på at det er tilfelle. Man kan utvikle like nære relasjoner på Internett som i den fysiske verden. I tillegg sørger sosiale medier for at man enkelt inviteres inn (venneforespørsler, synkronisering av deltakerlister, med mer) og da forstår man at ekstremistiske fora blir viktige for rekruttering. Medlemmene får tilgang på ideologiske tekster. I diskusjonstråder utveksles synspunkter på hva som er legitime mål for voldelige aksjoner, effektive metoder, valg av våpen, taktikkopplegg og så videre.
Står fritt til å fjerne bombemanualer
Det florerer av videoer som viser våpen- og kampteknikk, hvordan man lager bomber og så videre. Anders Behring Breivik hadde 600 bombemanualer som han hadde lastet ned fra Internett, med mer enn 100 forskjellige typer sprengstoff.
Slike bombemanualer og -videoer er lovlige ytringer som politiet ikke kan gripe inn mot. Man kan heller ikke forlange at nettverter eller internettilbydere filtrerer slike videoer. På den annen side er de ikke forpliktet til å ha slikt innhold på tjenestene sine. Så langt går ikke ytringsfriheten. De står fritt til å fjerne slikt innhold simpelthen ut fra policygrunner.
Boston Marathon-bomben er et tragisk eksempel på at Internett korter ned avstanden mellom tanke og handling. Trykkokerbomben var publisert i Al Qaida-tidsskiftet «Inspire», først i papirutgave, så på nettet. Oppfordringer til å begå terrorhandlinger er straffbart, men å informere om hvordan man lager sprengstoff er lovlig. Men en bombeoppskrift er jo farlig og utstyret skaffes enkelt og kan bestilles på nettet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Radikaliseres
Det synes således å være behov for en politikk mot bombeoppskrifter på nettet. En forebyggende strategi må ha et straffebud i bunnen, ellers kan ikke politiet gripe inn mot det. Så får man gjøre seg håp om å oppnå internasjonalt enighet om en innsats mot slikt digitalt innhold.
Sosiale medier er utrolig effektive for å bygge opp samfunn og tilhørighet. Personene med de sterkeste kraftuttrykkene er ikke nødvendigvis de mest ekstreme. FFI-forskeren Jacob Aasland Ravndal beskriver hvordan den som er søkende kommer i kontakt med ideologer og meningsfeller på sosiale medier. Og radikaliseres. Anders Behring Breivik ble avvist som for ytterliggående av sentrale ideologer, men det at han fikk respons fra personer han beundret bidro til å bekrefte deler av hans ekstreme verdensbilde. Det kan også ha ledet til kompensering (ved å vise at han dugde) i form av ekstreme voldshandlinger. Behring Breivik tok ikke selv til orde for ekstrem vold i sine innlegg. Det holdt han for seg selv. Det viser at forebygging må ha øye for den som ligger lavt.
LES OGSÅ: Ja til ytringsfrihet – så lenge vi er enige
Rett foran nesen på oss
Til sist gir sosiale medier unike muligheter for rask mobilisering. I Tyskland paraderer «De Udødelige», såkalte «flashmobs» (på tysk: «spontandemo») med hvite masker og tente fakler gjennom småbyer. De kom, skapte frykt, og forsvant. Demonstrasjonenes truende potensial dokumenteres på Youtube. Mobiliseringen skjer så raskt at aksjonen er over før statens maktapparat har summet seg.
Utfordringene ligger i et politisk minefelt. Ambisjonen bør være at alminnelige normer for respekt, menneskeverd og demokratiske prinsipper utvises også på Internett. Forumene er så store at det ligger en betydelig samfunnsmessig interesse i å ha høviske omgangsformer. Så får PST ta seg av de som inngår avtaler i lukkede rom. Da er kommunikasjonskontroll nødvendig. De skjulte fenomenene er allerede godt forstått. Det som skaper en utfordring foregår åpent, rett foran nesen på oss.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
