Kronikk

Når skal vi begynne å snakke om far?

Når innvandrergutter trekkes mot et kriminelt miljø, handler det også om at far har sviktet.

Asad Qasim

Innvandrerfedre gjør ikke jobben som foreldre godt nok. Det er på tide å komme på banen og ikke overlate alt til mor, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Etter politiaksjonen på Bogerud i Oslo i forrige uke, har debatten om kriminaliteten blant innvandrerungdom blusset opp på ny.

Vi vet ikke hva som skjedde på Bogerud, siden politiet og ungdommene har ulike framstillinger av det som skjedde.

Men vi snakker ikke nok om en de viktigste årsakene til at innvandrerungdom i Oslo og ellers i landet slutter opp om gjengmiljøer.

Det handler først og fremst om fedre som har sviktet sine egne ungdommer. De gjør rett og slett ikke jobben som foreldre godt nok. Det disse gutta trenger, er en farsfigur.

Jeg har en oppfordring til disse fedrene: Kom dere på banen.

Er gutta dine ute og spiller fotball? Eller er de ute og selger dop?

Når alle gjør som far sier

Som lærer i videregående skole har jeg sett denne utviklingen på nært hold. Jeg har selv bakgrunn fra det somaliske miljøet.

Mange av innvandrerguttene som havner på skråplanet, mangler en farsfigur.

Ofte kommer de fraværende fedrene fra utviklingsland. De er oppvokst med, og vant til, at det er kvinnenes jobb å oppdra barna. Der de kommer fra, er mannen familiens overhode. Men han bidrar ikke i hjemmet. Slik er det ikke i Norge.

Her mister han denne statusrollen og taper autoritet. Det kan bli et problem i oppdragerrollen.

Denne måten å være far på, fungerer ikke i Norge.

Det skjer en kulturkollisjon. Barna gjør ikke det foreldrene ønsker at de skal gjøre.

Dialogbasert diskusjon og oppdragelse blir ikke brukt som metode. Far ønsker ofte en monopolbasert familiestruktur, der far bestemmer og de andre i familien gjør det han sier, uten protest.

Sjelden hjemme

Noen fedre er nesten aldri hjemme eller kommer hjem sent på kvelden. Mor tar hovedansvaret for oppdragelsen.

Men denne måten å være far på, fungerer ikke i Norge.

Noen av fedrene sliter med å tilpasse seg det norske samfunnet. Noen blir aldri integrert.

Men i løpet av denne tiden der far ikke følger med, skjer det en dramatisk utvikling. Ungdommene deres vokser opp. De er mye ute med venner og lite hjemme.

Mange innvandrerfedre går glipp av denne viktige fasen.

Far bestemmer og de andre i familien gjør det han sier, uten protest.

Snakk om psyken!

Noen av disse fedrene kommer fra Somalia, Afghanistan eller andre krigsherjede land. Flere har mistet nære familiemedlemmer.

Andre har sett nær familie bli drept mens de selv var til stede. Noen av dem sliter psykisk.

Psykiske problemer er tabu i mange innvandrermiljøer, og enkelte imamer ønsker heller ikke å ta opp dette temaet i moskeen. Jeg har selv oppfordret imamer til å snakke om dette temaet. Jeg har også oppfordret fedre til å oppsøke psykolog hvis de trenger det.

Helsevesenet bør ta disse sakene veldig alvorlig. Det er flere som sliter psykisk i innvandrermiljøene, men mange får ikke den hjelpen de har krav på.

Minoritetsmødre er helter

Det er ikke tvil at minoritetsmødrene er noen helter.

Det er mødrene som ta vare på ungdommene når fedrene har svikta. De stiller på foreldremøtene på skolen, selv de ikke kan språket godt nok. De drar og leter når de ikke får tak i sønn eller datter på telefonen.

Disse mødrene fortjener ros fra oss alle.

Tenk å være alene med fem unger som trenger støtte og stell døgnet rundt.

Fedrene gjør ikke jobben sin som foreldre godt nok.

Deler ikke samme språk

Mange av ungdommene som trekkes mot kriminalitet, har hatt en vanskelig barndom. De har foreldre som ikke bryr seg og bor en stor familie der mor kanskje er alene om omsorgen.

Disse ungdommene er vokst opp i fattigdommen og har samme historier, selv om de er av forskjellige etnisitet. Det er det som forener dem som en ungdomsgjeng. De snakker samme språk, «fattigdomsspråket».

De lærer seg aldri eget morsmål. Norsk blir det språket de bruker 100 prosent, mens de kanskje har en mor og far som ikke snakker norsk.

De blir en familie som ikke klarer å kommunisere. Foreldrene har tapt fordi de ikke kan diskutere med sine egne barn.

I tillegg kan mor og far være analfabeter, og det gjør ikke familielivet noe enklere. Jeg har selv besøkt en del familier som sliter med slike problemer.

Det nytter ikke å ha vært i Norge i over 20 år og ikke kunne snakke godt norsk.

Et problem for alle

I juni skrev en gutt på 14 år fra Oslo Øst en kronikk på NRK Ytring om hvorfor kompisene hans ble kriminelle. Han belyser problemene som politikere, og ikke minst politiet, ikke klarer å løse.

Den økende ungdomskriminaliteten er ikke bare et problem som gjelder minoritetsungdommer. Det er et problem for hele Oslos befolkning.

Slik vi så i Bogerud-saken, løser maktdemonstrasjoner og vold aldri noe problem. Det forverrer bare situasjonen.

Dialog og medmenneskelighet er noen av det viktigste grepene politiet kan ta i bruk for å hindre kriminaliteten i Oslo.

Det er ikke tvil om at minoritetsmødre er noen helter.

Oppfordring til far

Jeg vil komme med en oppfordring til minoritetsfedre, og minoritetsforeldre generelt:

En god barndom varer hele livet.

Dere som foreldre har ansvar for å følge opp barna, støtte, hjelpe og ikke gi opp. Se rundt dere hvor opptatt andre småbarnsforeldre er hele tiden.

Vær engasjert på skolen, aktivitetsklubben og utgjør et positiv bidrag til barna dine. Vis kjærlighet og lytt til deres mening.

Og viktigst av alt: lær deg norsk for barnas og din egen skyld. Det nytter ikke å ha vært i Norge i over 20 år og ikke kunne snakke godt norsk.

Du må vite hvem som er vennene til ungene dine og hva de holder på med når de er utenfor hjemmet.

Er gutta dine ute og spiller fotball? Eller er de ute og selger dop?

Jeg har også en utfordring til minoritetsmødre: Søk hjelp før det er for seint, ha en god kontakt med skolen og barnevernet.

De er der for å hjelpe og stjeler ikke ungene fra deg.

Det nytter ikke å skrive i kommentarfeltet: «send dem tilbake der de kommer fra».

Disse ungdommene er født og oppvokst i Norge. De er herfra.

Les kronikken: Meg og mine venner.