Kronikk

Når noen er norskere enn andre

15. mars 2018 vil bli stående som dagen norske statsborgere ikke lenger er like for loven.

Stortingssalen

Et flertall stemte på Stortinget for at domstolene skal kunne ta statsborgerskapet ved brudd på visse straffelover. Dette forutsetter at de innfører dobbelt statsborgerskap, som gjør at Norge fraskriver seg ansvaret for borgerne sine, skriver kronikkforfatteren.

Foto: NRK

Nå er det bare de av oss som har ett statsborgerskap som kan være trygge på å få beholde det, uansett hva.

Debatten etter Sylvi Listhaugs Facebook-angrep om hvorvidt tap av statsborgerskap skal avgjøres av domstolene eller ikke, har skapt store bølger den siste tiden. Opposisjonen anført av Arbeiderpartiet satte en stopper for regjeringens forslag om at forvaltningen kan frata noen sitt norske statsborgerskap. Derimot stemte et flertall på Stortinget for at domstolene skal kunne ta statsborgerskapet fra dem som dømmes for overtredelser av straffeloven kapittel 16, 17 og 18 (blant annet terrorhandlinger).

Forslaget ble vedtatt med en sentral forutsetning: Stortinget må også stemme for en innføring av dobbelt statsborgerskap. Da Norge er forpliktet etter internasjonale konvensjoner til ikke å gjøre noen statsløse må personen som eventuelt mister sitt norske statsborgerskap også ha et annet pass hen kan «falle tilbake på», før tap endelig vedtas.

Slutt på ett statsborgerskap

Her, og her alene, ligger begrunnelsen bak regjeringens ønske om å innføre dobbelt statsborgerskap; det er ikke for å gi de med mangfoldig nasjonstilknytning en lettere hverdag, men for å kunne ta det norske statsborgerskapet fra dem som er dømt for svært alvorlig kriminalitet. Endringen skaker ved den grunnleggende forståelsen av hva et statsborgerskap er, og hvilke rettigheter det gir.

Hedre der det hedres kan, regjeringen er i alle fall ærlige. Justisdepartementet gjør det klinkende klart at de legger «avgjørende vekt på» adgangen til å frata noen statsborgerskapet når dobbelt statsborgerskap foreslås. Like før jul fremla departementet forslaget om å «avvikle prinsippet om ett statsborgerskap». Jussbuss stiller seg ikke bak forslaget.

Hedre der det hedres kan, regjeringen er i alle fall ærlige.

Misforstå oss rett. Jussbuss er selvfølgelig for at det skal være mulig å leve med to forskjellige statsborgerskap samtidig. Norge henger allerede langt etter i den globale utviklingen hvor nasjonstilhørighet og nasjonal identitet kraftig påvirkes av moderne transport og kommunikasjon. Det er åpenbart at personer kan ha tilstrekkelig tilhørighet til mer enn ett land og ett statsborgerskap i 2018. Likevel kan vi ikke akseptere departementets forslag slik det er begrunnet i dag.

Norge må ta ansvar for nordmenn

For det første må Norge ta ansvar for alle nordmenn. Kriminalomsorgen eksisterer allerede for å ta vare på, og rehabilitere, de som begår kriminelle handlinger, også de svært alvorlige. En grunntanke i norsk straffegjennomføring er at alle straffedømte skal tilbake til samfunnet. I svært mange tilfeller kan nettopp samfunnet tilskrives deler av skylden for at noen tar de skjebnesvangre valgene som ender med straffansvar. Når tap av statsborgerskap innføres fraskriver vi oss ansvaret for egne borgere.

For det andre sørger muligheten til å idømme tap av statsborgerskap for en dramatisk inndeling av norske statsborgere, et system hvor et statsborgerskap er mer verdt enn et annet. Signaleffekten kan ikke undervurderes. Hvordan vil den sårt etterlengtede integreringen av innvandrere påvirkes av at Stortinget støtter et kastesystem hvor noen norske statsborgere rett og slett er tryggere enn andre?

Det er ingen grunn til at statsborgerskapet kun skal «henge høyt» når det passer seg for regjeringen.

For det tredje skal «norsk statsborgerskap henge høyt», noe både Stortinget og regjeringen har slått fast, senest i Justisdepartementets forslag om å øke botidskravet for å erverve norsk statsborgerskap ved søknad. Det er bred enighet om at besittelse av et statsborgerskap innebærer anerkjennelse og tilhørighet. Lengre kan man ikke komme. Det er ingen grunn til at statsborgerskapet kun skal «henge høyt» når det passer seg for regjeringen.

Snøballeffekten

For det fjerde er vi redde for «snøballeffekten» vedtakelsen kan få. At terrorhandlinger, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, landssvik og lignende handlinger kan føre til tap av statsborgerskap vil i realiteten omfatte en begrenset gruppe straffedømte i Norge. Hva hvis kretsen av straffebestemmelser utvides? Det er vanskelig å se hvor det prinsipielle skillet går når det først åpnes for tap av statsborgerskap.

Norge henger allerede langt etter i den globale utviklingen.

Internasjonale konvensjoner vil forhåpentligvis bremse en slik utvikling. Det regjeringsoppnevnte utvalget ledet av Benedicte Høgberg konkluderte tross alt at tap av statsborgerskap langt på vei er å anse som straff. Med dagens mørkeblå ministre, hvor flere har ytret et ønske om å «utfordre menneskerettighetene», er det likevel langt fra sikkert at vi kan sette vår lit til folkeretten. Utvalgets konklusjon avfeies kontant.

Jussbuss er selvfølgelig glade for at Stortinget har vedtatt at et eventuelt tap av statsborgerskap i alle fall skal prøves for retten. Vi er derimot skuffet over retningen Norge tar når vi ønsker å skille på egne statsborgere, tilnærmet uten prinsipiell diskusjon. PST og politiet har allerede gode nok hjemler til å bekjempe terror. Den norske stat må ta ansvaret for egne borgere på alvor. Tap av statsborgerskap er kanskje det mest inngripende staten kan gjøre ovenfor borgerne.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter