Kronikk

Når inkludering blir urettferdig

Når transkvinnen Laurel Hubbard får konkurrere i kvinneklassen, svekker vi idrettens prinsipp om rettferdig konkurranse.

Laurel Hubbard

Prinsippet om rettferdig konkurranse i idretten står på spill, når Laurel Hubbard får konkurrere i kvinneklassen, mener kronikkforfatteren.

Foto: ADRIAN DENNIS / AFP

På NRK kunne vi nylig lese om vektløfteren Laurel Hubbard fra New Zealand som blir første åpne transkvinne som deltar i et OL. I saken intervjues blant annet en representant fra Norges idrettsforbund, og Hubbard beskrives som en foregangskvinne i idretten.

Men vi er nødt til å tenke lenger enn det. Vi må vurdere hvilke konsekvenser transkvinners deltakelse kan få for kvinneidretten.

To av idrettens viktigste prinsipper er inkludering og rettferdig konkurranse.

Ved å inkludere transkvinner i kvinneidrett setter vi sistnevnte prinsipp i fare.

Som treningsfysiolog og tidligere aktiv utøver i vektløfting, riktignok på relativt lavt nivå, treffer denne saken både på profesjonelt og personlig plan.

På den ene siden ønsker jeg av at idretten skal være en trygg plass for alle, og jeg er opptatt av de positive effektene styrketrening har, uavhengig av kjønn og alder.

Samtidig sier utøveren i meg at det er viktig å skille mellom trening og deltakelse i konkurranseidrett.

Det er i konkurranseidretten denne debatten er viktig å ta. Det er her mennesker legger ned enorme mengder trening og arbeid, ikke for å være sunne og friske individer, men for å oppnå noe.

De aller fleste som legger ned denne innsatsen har en drøm om å delta i et OL. I norsk vektløfting har kvinnene vært de største OL-håpene de seneste årene. Disse biologiske kvinnenes plass i konkurranseidretten er det viktig å beskytte.

Vi må velge om konkurranseidrett skal være inkluderende eller rettferdig. Det ene tillater dessverre ikke alltid det andre.

Idretten er urettferdig. Når en utøver kommer på laget eller vinner, er det alltid på bekostning av en annen.

Jeg har selv opplevd hvor vondt det kan være å tape. Samtidig aksepterer man at motstanderen var bedre, så lenge konkurransen skjer på like vilkår.

Det premisset forsvinner hvis transkvinner skal konkurrere mot de biologiske kvinnene.

Det er synd at denne diskusjonen må handle om enkeltindivider, individer som har sin fulle rett til å leve som et annet kjønn enn sitt biologiske.

Hubbard opererer også innenfor regelverket til IOC. Det krever at testosteronnivået må være senket til under 10 nmol/l over en periode på minst 12 måneder før konkurranse.

Hubbard er allikevel et godt eksempel på at regelverket ikke er tilstrekkelig.

La oss derfor snakke litt om hva som skjer når en gutt blir en mann. Gutter i puberteten begynner å produsere mer testosteron, og det gir dem blant annet større og sterkere beinbygning og muskler, større lunger og mer hemoglobin.

I kontaktidretter og kampsport er ikke den biologiske forskjellen bare urettferdig, den kan potensielt utgjøre en større skaderisiko for de biologiske kvinnene.

Dette skjer ikke på samme måte hos kvinner, og menn kan derfor prestere på et høyere nivå i en rekke idretter, spesielt der styrke og utholdenhet er avgjørende.

Vi har derfor innført en kvinneklasse i idrett, slik at vi kan kåre den beste atleten fra hvert kjønn.

Hvis IOCs retningslinjer for inkludering av transkvinner hadde garantert at de fysiske forskjellene ble utjevnet, hadde vi ikke hatt et problem. Men det kan de ikke.

I vektløfting er det om å gjøre å løfte flest kilo over hodet i to øvelser. I denne idretten er kjønnsforskjellene mellom biologiske menn og kvinner i utgangspunktet omtrent 30–40 prosent i samme vektklasse. Hormonbehandling i 12 måneder har vist seg å fjerne lite av denne forskjellen – omtrent fem prosent nedgang i muskelmasse er rapportert.

Det er synd at denne diskusjonen må handle om enkeltindivider, individer som har sin fulle rett til å leve som et annet kjønn enn sitt biologiske.

Laurel Hubbard har konkurransebakgrunn fra tilbake i 1998, hvor hun som 20 år gammel mann satte nasjonal juniorrekord i den tyngste vektklassen med 300 kg totalt. Resultatet var allikevel ikke nok til å bli tatt ut til verken landslag eller på internasjonale mesterskap som mannlig utøver.

Hennes nåværende resultat, 23 år senere, er omkring 275 kg. I kvinneklassen er det godt nok til å både ta medaljer i internasjonale mesterskap og kvalifisere til OL.

Det er tydelig at den opprinnelige forskjellen mellom biologiske menn og kvinner på 30–40 prosent ikke er utlignet.

Heldigvis er vektløfting en idrett uten kroppskontakt.

I kontaktidretter og kampsport er ikke den biologiske forskjellen bare urettferdig, den kan potensielt utgjøre en større skaderisiko for de biologiske kvinnene.

Paraidrett og kvinneidrett gir flere grupper mulighet til å konkurrere under like forutsetninger.

For å delta i paraidrett må man oppfylle visse kriterier, og en funksjonsfrisk person kan naturligvis ikke delta i Paralympics.

Det samme gjelder i kvinneklassen. En biologisk mann skal ikke kunne konkurrere mot kvinner. Samtidig har parautøvere og kvinner lov til å delta i herreklassen, eller åpen klasse, som det egentlig er. Deltakelsen deres begrenser seg imidlertid selv, på grunn av mannlig fysiologisk overlegenhet.

Når man først har innført disse klassene er det viktig å beskytte de utøverne som er tiltenkt disse plassene.

Inkludering og rettferdig konkurranse kommer på kollisjonskurs når transkvinner får delta i kvinneidrett.

Vi må velge om konkurranseidrett skal være inkluderende eller rettferdig.

Det ene tillater dessverre ikke alltid det andre.