Kronikk

Når alkoholen blir høyverdig

Edle dråper kan gjøre like stor skade som simpelt skvip.

Arnt Steffensen

Det er helt på sin plass å bruke kulturbegrepet om alkohol, men vi skal ikke la oss blende av det, skriver artikkelforfatteren. Her med en skotsk maltwhisky i glasset.

Foto: Privat

Hvis jeg sitter foran tv-en en vanlig tirsdagskveld med fire pils og en pizza, da er jeg en slubbert med et mulig alkoholproblem.

Men går jeg på vinsmaking der temaet er økologiske viner fra Piemonte og avslutter kvelden med en Indian Pale Ale fra et anerkjent mikrobryggeri, kanskje også en vellagret maltwhisky fra de skotske høylandene, da er jeg verdensvant og kulturell.

Pussig hvordan enkelte typer alkohol regnes som litt finere enn andre.

Stikkordet er kultur. Under store deler av 1900-tallet var akevitt litt uglesett, men ble tatt inn i varmen da den ble koblet opp mot norsk matkultur.

Whiskyentusiaster snakker engasjert om den skotske kulturarven. Ølkjennere doserer om juleøltradisjoner og den tyske renhetsloven av 1516. Vininteresserte er med i vinklubber og planlegger ferieturene bokstavelig talt etter vinkartet.

Alkohol blir ikke mer ufarlig, selv om et produkt har århundrelange tradisjoner.

Alkoholkonsum bør altså forankres i noe høyverdig. Å si at man liker alkohol? Det skulle tatt seg ut, slikt blir det uro og bekymringsmeldinger av.

Aller helst bør man være medlem av en forening, for på medlemsmøter drikkes det ikke, det smakes, og samtalen går om terroir, eikepreg, gjærstammer og blomstertoner. Faglitteratur og internasjonale tidsskrifter forsterker seriøsiteten.

Nytt av året er digitale vinsmakinger, og selv om det i prinsippet er forbud mot alkoholreklame skorter det ikke på vinanbefalinger i aviser og ukeblader, der det kalles redaksjonelt stoff.

Vi kan kalle det intellektualisering av alkohol. Det er ikke noe nytt at alkohol omtales i dannede former, som om man var på poesifestival.

Forfatter og visesanger Odd Børretzen observerte det samme i 1985, i boka Berus Eder. Han hadde bladd i en lang rekke øl-, vin- og brennevinsbøker, og konstaterte at samtlige omtalte alkohol i en kulturhistorisk kontekst. «Det virker som om disse forfatterne ikke er klar over at man kan bli full, til og med meget full (...) av å drikke øl, mjød, vin og brennevin.»

Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å kappe av seg hue.

Avholdssaken ligger meg svært fjernt, og moralisme et stykke bortenfor der igjen. Som forfatter av opptil flere bøker om brennevin har jeg dessuten selv bidratt til fenomenet. Jeg skal virkelig ikke kaste sten i glasshuset, men kan alltids vise hvor stenene ligger.

For vi vet at for mye alkohol ikke er så bra for helsa. Høyt forbruk øker risikoen for kreft dramatisk.

Verdens helseorganisasjon melder om 3 millioner dødsfall hvert år som følge av høyt alkoholforbruk. Ikke nødvendigvis fordi folk drikker seg i hjel, men mye kan skje i påvirket tilstand.

Med det som bakgrunn er det litt spesielt at regjeringen lader opp til lanseringen av Nasjonal alkoholstrategi (2020–2025) med å redusere alkoholavgiften.

Men altså, kultur. Alkohol blir ikke mer ufarlig, selv om et produkt har århundrelange tradisjoner. Selv om det har beskyttelse gjennom lovverket, kanskje til og med UNESCO-status. Selv om det handler om nasjonal identitet.

Alkoholkonsum bør altså forankres i noe høyverdig.

Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å kappe av seg hue. Å være bevisst på noe betyr ikke at man må kutte det ut. For det er interessant å drikke noe man kjenner historien til.

Det er gøy å sammenligne kvalitetsprodukter, kjenne forskjeller og forstå hvordan de har oppstått.

Det er moro å kjenne hvordan samspillet mellom mat og drikke kan høyne opplevelsen av et måltid.

Det er helt på sin plass å bruke kulturbegrepet om alkohol, men vi skal ikke la oss blende av det. Det er fremdeles alkohol, og vi skal passe litt på.

Edle dråper kan gjøre like stor skade som simpelt skvip.