Som følge av den dramatiske utviklingen i Irak og Syria står Afghanistan i fare for å falle ut av vår oppmerksomhet. Mange føler sikkert at de har lest mer enn nok som det er om Afghanistan i løpet av det siste tiåret, og så lenge Taliban og andre opprørere ikke makter å stelle i stand samme spetakkel som ISIL i Irak, er det liten grunn til å gi Afghanistan spalteplass.
Det er i så fall synd, for i skrivende stund står afghanerne overfor ikke mindre enn tre potensielt epokegjørende transformeringer, som til sammen vil avgjøre landets videre skjebne. Det vil også avgjøre ettermælet for våre egne operasjoner i landet.
Mye kan gå galt
For det første skal den politiske makten i Afghanistan for første gang i landets historie overføres mellom to valgte presidenter. Valget har kostet mange menneskeliv, og kan komme til å koste enda flere. Valget har heller ikke gått helt etter boken. Protestene på gjennomføringen av den avgjørende runden av presidentvalget 14. juni, er som forventet i full gang. Det viktigste er imidlertid at makt kan skifte hender uten blodbad og borgerkrig. Klarer de det denne gangen, kan de kanskje makte det enda bedre neste gang. Mye står på spill, og mye kan gå galt.
LES OGSÅ: Malala: – Vi har håp for Afghanistan
For det andre skal den vestlig ledede militæroperasjonen, International Security Assistanse Force (ISAF), som har pågått i landet siden 2001 avsluttes i løpet av høsten. Afghanerne skal deretter selv sørge for sin indre- og ytre sikkerhet, kun støttet av et mindre korps med vestlig militærrådgivere under navnet Resolute Support. Det siste er betinget av at den nyvalgte presidenten underskriver en samarbeidsavtale med USA og NATO, noe avtroppende president Karzai av litt ulike grunner har nektet å gjøre.
For det tredje må Afghanistan makte å komme seg fra en bistand- og bandittbasert økonomi til et lovlig, transparent og ikke minst bærekraftig statsbudsjett. De må finne en måte å finansiere sitt enorme stats- og sikkerhetsapparat samtidig som de investerer i helse- og utdanning. Selv om de økonomiske og kompetansemessige utfordringene er astronomiske, er det positivt at stadig flere i Afghanistan får mer å miste. Stadig flere nekter å akseptere at en retur til talibandiktaturet er eneste mulige framtid.
Må også vinne freden
Nå er Taliban for lengst inne i sin fighting season, og det pågår kamper flere steder i landet. Det afghanske forsvar og politi har mange falne i en krig vi ikke lenger ser. Til manges overraskelse synes det imidlertid som om den ISAF-trente afghanske hæren biter godt ifra seg. Taliban sliter med å klore seg fast i områder ISAF forlater.
Det er selvfølgelig ikke nok å vinne krigen, de afghanske myndigheter må også vinne den påfølgende freden. Det siste er det vanskeligste. Med tanke på Afghanistans nabolag kan man ikke ha for store forventninger. Afghanerne vil ikke makte å fjerne vold og terrorisme for godt, men de kan sørge for at opprørere ikke lengre kan true regimets eksistens. Det viktigste drivstoffet i Talibans propagandaapparat forsvinner dessuten når de i framtiden slåss mot afghanere, og ikke fremmede soldater.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kan gå begge veier
Afghanistan har betydelige naturresurser, rikelig tilgang på vann og landbruksjord, og ikke minst en gunstig plassering med tanke på transport og handelsveier i Sentral-Asia. Fra naturens side har Afghanistan gode forutsetninger for å lykkes, selv om gode forutsetninger også kan bli en svøpe i denne delen av verden.
Kulturelt derimot, står det langt verre til. Korrupsjon, kameraderi og kleptokrati har i generasjoner spist landet opp fra innsiden. Uten arbeidsplasser, og uten et snev av rettferdighet og økonomisk forutsigbarhet har Afghanistans unge befolkning lite å se fram til. Redusert korrupsjon er derfor et sterkere våpen mot Taliban og andre opprørere enn militære våpen. På lang sikt er den største utfordringen å gi befolkningen en «vi-følelse» som strekker seg over hele landet, som gjør at folk har mer lyst til å bygge landet enn å plyndre eller rømme det. Det er ikke gjort over natten, det kan ikke gjøres i en generasjon, og det kan ikke gjøres av fremmede soldater.
Afghanistan står som vi skjønner overfor enorme utfordringer, noe som er svært oppløftende, forholdene tatt i betraktning. For ikke lenge siden sto landet tilsynelatende overfor nok en runde med borgerkrig, før de igjen sakte men sikkert ville havne under talibanbevegelsens jernhæl. Inntil ganske nylig gikk det bare én vei i Afghanistan, nå kan det se ut som om det kan gå begge veier. Det kan bli verre, men det kan også bli bedre.
Afghanerne må gjøre jobben selv
Afghanistan har også tidligere i historien sett bedre tider, og mistet alt. Om vi nå for første gang på lenge øyner håp, er det viktig å fastslå at den gode trenden ikke er irreversibel. Valget i april, hvor befolkningen sa et rungende ja til demokrati og et like rungende nei til diktatur, var en positiv overraskelse for mange. For tiden ser det altså forbausende positivt ut, men negative overraskelser kan komme like plutselig. Om man ikke makter å få til et verdig presidentskifte, eller om man ikke makter å håndtere stigende forventninger, kan man raskt havne på en nedadgående kurve igjen.
Det er fristende å slutte seg til president Obamas ord om at Afghanistan aldri vil bli et perfekt sted, og at det ikke er den vestlige verdens ansvar å gjøre det til et heller. Afghanistans framtid må avgjøres av afghanerne selv, med vår støtte. Vi kan ikke gi afghanerne en fremtid, det må de gjøre selv, men vi kan hjelpe dem å finne den.
