Kronikk

Møte med ulven

Vi trodde ikke på bønder som klagde på ulven. Så flyttet vi på landet.

Ulv på Langedrag.

Ulven er kompromissløs. Det forstår man først når man står ansikt til ansikt med den, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Vi har begge bodd i Oslo mesteparten av vårt voksne liv. I vår omgangskrets var ikke ulv et stort tema, men vi fikk med oss debatten i avisene. Vi syntes det var fint å tenke på at vi hadde ulv i norsk natur: den er vakker og har en rolle i det økologiske system. Ja, ulv var fint. Vi fikk også med oss at bønder og jegere klaget, men regnet med at de overdrev.

Vi flyttet ut av Oslo, til Hedmark og begynte med husdyrhold. Vi følte at alt var bra, ulven holdt seg i skogen, og vi var hjemme sammen med dyra. Det var ingen som forsøkte å overbevise oss om at ulv var ille heller.

Ulven sto på tunet og målte dyra våre opp og ned.

Fikk besøk av ulven

En dag sto ulven på tunet. Den dukket opp bare ti meter bak Rolf som bar vann til dyra. Han snudde seg fordi dyra var fiksert på noe bak ham. Han gikk mot ulven og slamret med bøttene, men fikk ingen respons fra ulven. Han ble mer insisterende, gikk mot den, ropte og slamret mer. Da begynte den motvillig å bevege seg sakte ned oppkjørselen igjen.

Det var urovekkende vanskelig å få den vekk. Den var ikke redd, og bare det at den sto på tunet midt på dagen og målte dyra våre opp og ned, var ugreit. Ulven hadde sender, og fotspor og bevegelsesmønster gjorde at viltnemda kunne bekrefte at det var ulv.

Endret mening

Denne hendelsen førte til at vi ble nødt til å reevaluere vårt standpunkt. Dette gjaldt ikke bare oss, det gjaldt dyra våre også. Vi er ansvarlige for dem, og har ikke rett til å avfeie en trussel mot dem.

Virkeligheten banket hardt på døra. Vi så problemstillingen klarere, både når det gjaldt våre dyr, men også overfor beitedyra som er folkets mat. Bøndenes opplevelse av å sanke kadaver fremsto som ekte og knusende.

Det er først når man står ansikt til ansikt med ulven at man forstår dyrets kompromissløshet.

Etter at vi våknet opp til hva saken dreier seg om følger vi nå nøye med på diverse grupper for å kunne ta forholdsregler hvis det er ulv i nærheten. Vi stenger dyra våre inne mer enn vi gjorde før. Det første vi gjør om morgenen er å sjekke terrenget vårt. Vi liker å se rolige rådyr og elg. Hvis de er rolige er det sannsynlig at det ikke er ulv i nærheten. Skulle det komme en ulv tenker vi at hjortevilt vil være buffer lenge nok til at vi får inn dyra. Det er trist at man skal måtte tenke slik, men tryggheten til dyra er viktig.

Alpakka bredde

Vi stenger alpakkaene inne mer enn vi gjorde før, skriver kronikkforfatterne. Her er Nina med flokken.

Foto: Rolf Barbakken / Privat

På kloss hold

Det fremstilles slik at folk får sitt standpunkt avhengig av hvilket miljø de er i. Man ser også at folk i enkelte områder enten er for ulv eller mot ulv. Vi tror at folk gjør seg opp en mening ut ifra egne opplevelser, og i et definert område vil folk ofte ha samme opplevelse selv om unntak alltid finnes. Ingen har påvirket oss til å ta et standpunkt hverken for eller mot.

Vi er ikke idioter selv om vi bor på landsbygda.

Det vi er ganske sikre på er at de som har fått noe de holder kjært truet av ulv, de vil ønske å holde bestanden nede for å minimere risikoen for tap. Det er først når man står ansikt til ansikt med ulven, og man har noe å tape at man forstår kraften og det kompromissløse ved den. Utsikten endrer seg når man opplever saken på nært hold, uansett hva saken er.

Ha respekt for oss

Vi har en oppfordring til dere som ikke lever med rovdyr utenfor husveggen: Ikke undervurder effekten av å leve med en fare for deg, dine nærmeste og dine dyr hver dag. Vær forståelsesfull heller enn hånende og latterliggjørende. Fokuser på dialog og løsninger heller enn steile holdninger, som «bort med all sauen».

Vi lever med dette og våre opplevelser er ekte og på ingen måte unike. Det er mye som endrer seg i det øyeblikket du ser en fare der du før var trygg.

Vi er ikke idioter selv om vi bor på landsbygda.