Espen Goffeng skriver i en Ytring at klimabevegelsen er så moraliserende og nedlatende at han kan få lyst til fly jorda rundt bare på trass. Selv vil jeg påstå at det er umodent å forveksle ubehagelige fakta med moralisering.
Her er en faktasetning: «Å ikke spise kjøtt er det mest effektive tiltaket en enkeltperson kan gjøre for å senke sitt klimaavtrykk». Er du en som spiser kjøtt og skammer deg litt nå?
Her er det store problemet: Selv tilsynelatende nøytrale påstander kan leses som skambelagte og moraliserende i det rette politiske og sosiale klimaet. Å påpeke at det å ikke spise kjøtt er bedre for klimaavtrykket ditt, er en sannhet folk er klar over. Men jeg tror ikke at skammen stammer fra påstanden eller personen som kommer med den.
Skammen kommer fordi mottakeren er fullstendig klar over at det de gjør er galt, men de har likevel ikke lyst til å endre livsstilen sin for saken. Da er det klart at det er lett å skylde på personen man mener er kilden til skammen. Det er ingen som liker å bli tatt med fingrene i CO₂-kaken.
Poenget er dette: Klimabevegelsen kan moralisere med rette. Å spise kjøtt er mindre bærekraftig. Å fly er mer klimafiendtlig enn å ta tog, eller å ikke reise i det hele tatt.
Åtte milliarder mennesker i verden kunne ikke hatt samme levestandard som A-laget i Hollywood. Dette vet vi, både klimaaktivister og andre, med unntak av et overveldende antall klimafornektere.
Klimaaktivister som har gitt opp kjøtt og flyvninger, har anerkjent virkeligheten vi står overfor på en voksen og fornuftig måte. Alle kan ikke leve som meg, og hvis alle skal kunne leve, så må jeg leve annerledes.
Synes du det er moraliserende? Klimaaktivistene har rett likevel.
Vi er ikke vant til at friheten vår blir innskrenket. Mange som lever i dag har vokst opp med at friheten og spillerommet deres kun har økt i takt med kvinnefrigjøringen og den økte velstanden og velferden. Da er det klart at ryggmargsrefleksen på formaningene om å spise mindre kjøtt og å slutte å fly er innbitt motstand blant folk flest.
Det er følgelig lettere og mer bekvemt å skylde på motstanderens ordbruk og fremtoning enn å innrømme at man synes det er komfortabelt med biff og bil og fly.
Men er det grunn nok til å avvise vitenskapelige funderte argumenter? Hvorfor skal ansvaret for å få deg til å gjøre endringer i livet ditt som monner ligge på klimabevegelsen, når du allerede vet at du må?
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle alle velmenende klimafornektere at de oppfører seg som trassige tenåringer, men faktum er at de fleste trassige tenåringene jeg kjenner forstår alvoret i klimasituasjonen.
De som ikke vil endre livsstilen for klimaet, ber klimabevegelsen bli annerledes. De ber om å bli møtt på midten. Ta fra meg Gran Canaria, men ikke ta biffen.
Gi meg heller de gode nyhetene. Her er greia: Klimaet kan ikke møte deg på midten. Den gode nyhetene er at du kan gjøre verden litt bedre for mange - hvis du gir opp Granca og indrefilet.
Så nå skal jeg, som den klimaaktivisten jeg er, moralisere litt med vilje: å stille seg på bakbeina, ikke fordi man er uenig i budskapet, men fordi man ikke har lyst til å endre egen oppførsel - det er skikkelig barnslig. Skjerp deg! Ikke fordi en gjeng politisk engasjerte tenåringer svinger sin moralske hammer, men fordi du tross alt er enig i budskapet.
Les også Espen Goffengs kronikk om moraliseringen i klimabevegelsen:
