Kronikk

Nedlatende klimakamp

Det er deprimerende at vi har en klimabevegelse som blir mer og mer nedsnødd i selvforherligelse.

Miljøaktivistene Extinction Rebellion

«I alle mine år med studier av taktikk for folkebevegelser, har jeg aldri sett noe mer stupid og ødeleggende», skriver kronikkforfatteren om klimabevegelsen. Bildet viser miljøaktivister som stanser et tog i rushtiden i London.

Foto: DANIEL LEAL-OLIVAS / AFP

Australia brenner som aldri før. Brannkatastrofen som ifølge visse anslag kan ha gjort at hele dyrearter blir utryddet dekker forsider over hele Vesten. Og det med rette. En mindre, men likevel tankevekkende påminnelse om at kloden er i forandring, er at denne kronikken skrives en tidlig morgen midt i januar, med sju varmegrader utenfor døra.

Konsekvensene av klimaendringen kan bli bortenfor alt vi tidligere har opplevd i moderne historie.

Selv en klimaengasjert med ungers fremtid å tenke på, kan få lyst til å fly jorda rundt bare på trass

Når vi trenger klimakampen som mest, er det deprimerende å se hvordan den er i ferd med å utvikle seg til å bli et tidvis klamt eliteprosjekt som brukes til å flagge egen moral. Det vi trenger er å få med så mange som mulig. Å være inkluderende.

Det er det bevegelser handler om. Da blir overivrig moralisering feil.

For nedlatenhet virker dessverre å gjennomsyre klimabevegelsen akkurat nå. For mange begynner det allerede ved middagsbordet og rundt vanntanken på jobben. Spiser du kjøtt fremdeles? Jaså.

Kjører du bil til jobben? Jaha. Sier han som er bosatt i en hipp bykjerne hvor det å ha bil er lite annet enn en unødvendig tåpelighet. Som glemmer å nevne at han var på shopping i London rett før jul, akkurat som i fjor.

Du tenker ikke på barna, du? Sier hun foreløpig barnløse som bor seks meter unna en T-banestasjon som kjører henne rett til resepsjonen på jobben. Levert fra et ansikt med en nese perfekt vinklet for å se ned på folk.

Litt lenger opp på stigen møter vi folk som den langtflygende Gunhild Stordalen. På bilder hvor hun med overbærende ansikt viser sin misnøye i en Burger King-restaurant. Der småfolket spiser sin økofiendtlige vulgærmat. Med påfølgende og ofte berettigede påpekninger fra de uvaskede og umoralske om hennes eget voldsomme økologiske fotavtrykk.

Jeg er overbevist om at moraliseringsstrategien ikke er den beste

Ofte fremført hatefullt og aggressivt, og med krystallklar melding om at det er primitivt å være uenig.

Den internasjonale gallionsfiguren er også bygget på det samme. Hennes funksjon er å dra i moralstrengene. Jeg har ingenting imot Greta Thunberg. Hvor mye kan man egentlig ha imot en politisk engasjert 16-åring? Men konstruksjonen Thunberg er ikke den samlende figuren klimabevegelsen trenger. Hun blir heller ikke brukt som det. Hun blir brukt som en uangripelig moralsk hammer for å klaske ned motforestillinger.

Det er ingen god strategi, dette.

Internasjonalt har det sterke trekk av klassekamp. For ikke å si klasseforakt. Rygg i ærefrykt for aktivister som har tid til å protestere midt på dagen og lage gateteater med fargerike drakter. Se dem der de lenker seg fast til et elektrisk(!) bytog i London midt i den travleste tiden på dagen, når folk skal hjem fra jobb. Perrongen er stappfull av arbeidsdagens slitne som står og glor på det stillestående toget, mens middelklasseaktivistene mener det er en god idé å dominere dagen deres med sin godhet.

I alle mine år med studier av taktikk for folkebevegelser, har jeg aldri sett noe mer stupid og ødeleggende.

Nedlatenhet virker dessverre å gjennomsyre klimabevegelsen

Klatrer vi helt til toppen av dette moralhierarkiet, så havner vi kanskje i Hollywood. Kanskje til og med på utdelingen av Golden Globe. Der leverte komikeren Ricky Gervais et effektivt klask i fjeset til dydsflagging. Han ba den virkelighetsfjerne Hollywoodeliten om å holde politikken sin for seg selv. «Dere har ingen rett til å belære offentligheten om noe som helst», sa han sterkt og klart. Og har rett.

Det ble direkte pinlig da storstjernen Patricia Arquette like etterpå kom opp i sin gullkjole og med sine blåtintede innesolbriller og ga oss sine meninger om det brennende Australia. Eller da vakre Jennifer Aniston gråtkvalt fortalte om Russel Crowes kamp mot de australske flammene.

I alle mine år med studier av taktikk for folkebevegelser, har jeg aldri sett noe mer stupid

Så kan man si at det å argumentere med vitenskap ikke har fungert. Det har i hvert fall ikke fungert godt og fort nok, og det er frustrerende. Men ville det fungert bedre om vi hadde hatt fullt moralkjør de siste 20 årene? Neppe.

Dette har alltid vært en tøff motbakke å klatre. Men jeg er ganske overbevist om at moraliseringsstrategien ikke er den beste. Gi meg nye kobler med forskere og empirisk argumentasjon. Det gnager ned motforestillinger over tid.

Det kan umulig fungere dårligere enn å moralisere.

Komikeren Billy Connolly fortalte en gang at han av etiske årsaker godt kunne tenke seg å bli vegetarianer. Men han hadde et problem. Han mislikte vegetarianere! Han ville ikke bli sånn selv. Veganer kunne han i hvert fall ikke bli. Ethvert møte med en oversmilende veggis ga ham en nesten uovervinnelig trang til å bite en levende gris i rumpa.

Jeg har ingen problemer med å forstå paradokset hans. Selv en klimaengasjert med ungers fremtid å tenke på, kan få lyst til å fly jorda rundt bare på trass når Patricia Arquette legger stemmebåndene i bekymrede folder og formaner opplærende fra scenen i Hollywood. Før hun setter seg på flyet på første klasse med privat kokk og tvitrer om at de i boardinggruppe D – de som fremdeles venter på å komme seg inn – bare har å bli veganere med en gang.