NRK Meny
Kronikk

Moland, French og det norske selvbildet

Det er ikke fakta i drapssaken som er det mest interessante i saken om Tjostolv Moland og Joshua French. Det er hva den forteller om den norske selvforståelsen.

NY RETTSSAK MOT FRENCH OG MOLAND I KONGO

Saken om Joshua French (t.v.) og Tjostolv Moland utfordrer den norske ideen om en hjelpende, forståelsesfull nordmann i møtet med Afrika. Synet på saken har også fulgt norske politiske skillelinjer, hevder kronikkforfatteren. Her fra rettssaken mot de to nordmennene i Kisangani i 2010.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

En maikveld i 2009 ble yrkessjåfør Abedi Kasongo skutt ned og drept på en jungelvei i øst-Kongo. Kort etter startet jakten på to norske ekssoldater som ble mistenkt for drapet. Noen dager senere var de begge arrestert og en av de mest innviklede, gåtefulle og omtalte kriminalsakene i norsk historie kunne begynne.

Ingen vanlig kriminalsak

Da Joshua French endelig ble sluppet fri fra kongolesisk fengsel, etter åtte år, skjedde det på selveste nasjonaldagen 17. mai. Statsminister og utenriksminister avbrøt feiringen for å kunne fortelle det norske folk om sakens seneste utvikling. Skulle vi fremdeles betrakte Joshua French som en helt vanlig kriminell, må vi trygt si at det var en overraskende og høyst uvanlig mottagelse.

Men saken var ikke en vanlig kriminalsak – og statsministerens uvanlige engasjement for en løslatt leiesoldat fortalte oss med all mulig tydelig at saken vedrørende Moland og French griper inn i den norske kollektive selvforståelse på en helt annen måte enn andre kriminalsaker.

Moland og French-saken berørte ett av de mest ømtålige og sårbare spørsmålene for et Norge som seiler inn i en kompleks og uforutsigelig globalisert verden.

Strider mot det norske selvbildet

Ingen manusforfatter kunne ha satt konflikten tydeligere på spissen: To leiesoldater fra ett av verdens aller rikeste land kom til Kongo på et ukjent oppdrag og ble viklet inn i sak som berørte både forestillingene om den hvite manns byrde, korrupsjon, krig, vanstyre – hele Kongos ufattelige lidelseshistorie ble for oss nordmenn satt i et grelt dobbelt-lys: På den ene siden var de to fengslede umiskjennelig norske. Unge menn lost i en jungel som viste seg å være mer innviklet og farlig enn de på forhånd hadde forestilt seg.

Selve den ur-norske ideen om en hjelpende, forståelsesfull nordmann ble torpedert.

Følelsen av å være fortapt i en altfor stor og farlig verden kunne vi kjenne igjen. På den andre siden, sjokket: Ulvegliset til Tjostolv Moland idet han tørker blodet til Abedi Kasongo ut av passasjersetet på bilen som fraktet dem inn i jungelen. Det bildet etset seg fast på netthinnene og skaket oss opp.

Det var som om selve den urnorske ideen om en hjelpende, forståelsesfull nordmann ble torpedert med den latteren til Tjostolv Moland. Alle våre år med bistand. Alle våre fredsmeklingsinitiativ, all vår solidaritet med de lidende i Afrika ... og nå sto en nordmann inne jungelen og lo til restene av den afrikanske sjåføren han hadde skutt og drept.

Bildet var sjokkerende. Og samtidig var det med å skape den enorme, vedvarende interessen for saken. For bildet kunne vi ikke bare late som vi ikke hadde sett. Og nettopp derfor så jeg det som startskuddet på et langvarig, omhyggelig graveprosjekt som den norske bevisstheten har vært oppslukt av de siste åtte årene.

Tilsynelatende blodige klær og det berømte bilde der Tjostolv Moland smiler mens han tørker blod, bl

Tilsynelatende blodige klær og det berømte bilde der Tjostolv Moland smiler mens han tørker blod, vises fram under rettssaken mot Tjostolv Moland og Joshua French i Kisangani i 2010.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Hva skjedde egentlig på den jungelveien? Var Molands latter ond, eller var den – slik de selv hevdet – et uttrykk for oppgitthet, en soldats måte å overleve på; gjennom svart humor. Hvem var egentlig Moland og French. Var de virkelig skyldige så hadde vi behov for å få dem dømt. Men var de ofre for et komplott i den afrikanske jungelen, i en dysfunksjonell, kaotisk bandittstat – da var det vel vår plikt å få dem hjem på en sikker måte.

Saken ble politisk

Det er mulig å se en politisk deling i den norske offentlighetens sensibilitet. Venstresiden kjente pr. ryggmargsrefleks en sterk uvilje mot de to leiesoldatene. De instinktive forestillingene slo ut på følgende stikkord: macho, rasistisk, voldelig, ureflektert, militaristisk.

Den liberale eller konservative offentligheten var imidlertid skeptisk til denne «politisk korrekte» reaksjonen. De liberale anså venstresidens Afrika-klisjeer som ulogiske og følelsesstyrte og forsvarte en «si-det-som-det-er» tankegang: Kongo er en bandittstat som har fanget to unge norske menn og krever løsepenger for dem. Til og med den norske kongen ble trukket inn i dette absurde utpressingsforsøket!

Etterforskningen og rettsprosessen avslørte et enormt gap i juridisk virkelighetsforståelse.

Den liberale betrakteren var ikke overbevist om at de to unge karene var rasister (snarere kunne dette være et utslag av rasisme mot hvite), og kjøpte ikke nødvendigvis lenger ideen om den hvite manns evige skyld i Afrika.

Gjennom de siste årene har disse to motstridende måtene å se på saken kjempet om oppmerksomheten, godt hjulpet av at saken aldri ble tilfredsstillende løst verken fra et etterforskningsmessig eller juridisk perspektiv.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

En parodisk rettssak

Rettssakene mot Moland og French gjorde ingenting for å stille uroen. Alle menneskerettsorganisasjoner betraktet rettssikkerheten i Kongo som en av de aller dårligste i verden, og de militære domstolene (som Moland og French ble dømt i) som de mest korrupte og uetterrettelige.

I løpet av de åtte årene i Kongo er de to dødsdømte nordmennene blitt omtalt og parodiert, de er blitt hyllet på obskure nettsteder og framstilt som kriminelle rasister. Karius og Baktus i Kongo.

Venstresiden så saken i et negativt utviklingshistorisk perspektiv; som et grotesk utslag av vestens kontinuerlige utbytting av Afrika. Enkelte hissige røster mente Norge brukte altfor mye penger på disse to elendige leiesoldatene. Jonas Gahr Støre lot sin skepsis skinne igjennom når han uttalte seg om Kongo-saken. Men det var også grupper på konservativt kristent hold som ønsket å se de to villfarne i et annet lys. For dem var norske myndigheters avventende holdning provoserende.

Følelser preget vår tolkningshorisont.

Da den blå-blå regjeringen kom til makten, virket den straks mer orientert mot det norske perspektivet i Kongo-saken. Børge Brende uttalte seg mer medfølende og proaktivt enn sine forgjengere.

Molands død ble et vendepunkt

Da Moland i 2015 be funnet død på cellen og French kort etter ble tiltalt for drapet på sin venn, kom to nye historie-elementer inn i sagaen: Medlidenhet og ydmykelse. Fortellingen om French sin oppofrende mor, Kari Hilde French, var dreiet i en mer empatisk vinkling. Men det som virkelig fikk folks blikk på saken til å snu, var historien om norske Kripos sitt engasjement i Kongo.

Da Kripos ble bedt av kongolesiske myndigheter om å assistere under etterforskningen av Molands plutselige død, ble det først sett på som et positivt signal.

Kari Hilde French

Kari Hilde French kjempet i mange år for å få sønnen Joshua løslatt. Her er hun fotografert under rettssaken.

Foto: John Bompengo / NTB scanpix

Men den påfølgende etterforskningen og rettsprosessen avslørte et enormt gap i juridisk virkelighetsforståelse.

Når sindige norske rettsteknikere og etterforskere ble latterliggjort foran en provisorisk militærdomstol i Kinsasha, såret det den norske nasjonalfølelsen. Her ble ikke bare vårt engasjement hånet, men også den grunnfestede norske stoltheten for norske institusjoner: Politi og rettsvesen.

Tvilen forsterkes

Da French i februar 2014 ble dømt til en ny livstidsdom for drapet på sin cellekamerat – på tross av at den rettsmedisinske rapporten slo fast at dette ikke kunne ha vært noe annet enn selvmord – kjentes det opprørende for mange.

Selv om vi fremdeles tvilte på de unge leiesoldatenes moral og verdensanskuelse, var det en lettelse å slippe unna den groteske auraen som strålte fra Molands ulveglis i jungelen. Bildet av Moland var i ferd med å endres. Var det absolutt sikkert at han var en morder? Moland var preget av sykdom i fengselet. Han begikk et ulykkelig selvmord.

Følelser preget vår tolkningshorisont. I større grad enn tidligere, begynte vi å tvile. Samtidig klarte vi ikke helt å slippe taket i mistanken om at de to karene hadde svært tvilsomme grunner til å reise inn i Kongo.

For meg som forfatter har denne tvilen vært essensiell. Det at vi ikke vet hvem Moland og French er, at de sto fram som ikoniske bilder for en ny, urolig norsk selvforståelse, ble den drivende motoren i den fortellingen jeg har skrevet.

Les også: Rettsskandale eller medieskandale? Om mediedekningen av Kongo-saken.

Den norske selvforståelsen

På selveste 17. mai sto Erna Solberg opp foran kameraene og fortalte det norske folk at French var fri. Hun kunne ha sagt: Nå er vi fri fra dette. Vi trenger ikke bekymre oss lenger. For i bunn og grunn handler Moland og French-saken om noe mye større enn begrunnelsen for utleveringen. Den handler om norsk selvforståelse. Om vårt blikk på oss selv.

Moland og French-saken handler om norsk selvforståelse. Om vårt blikk på oss selv.

Saken er nå ute av sin mest dramatiske fase, men den er selvfølgelig ikke over. Joshua French vil, når han kommer ut av sykehus, ha sin historie å fortelle. Andre vil bringe sine fortellinger og perspektiver til torgs. Gåtene i kriminalsaken vil trolig aldri bli løst. Til det er mytene for mange, løgnene for innfløkte og den tekniske bevisførselen for svak.

I kollisjonen mellom verdener og verdisyn ligger sannheten brukket tilbake. Som manusforfatter på filmen «Mordene i Kongo» har jeg i fem år sett at kriminalsakens fakta kanskje er det minst interessante ved denne historien – det som virkelig har fascinert meg, er de to atypiske nordmennenes grep om vår kollektive bevissthet.

Saken vedrørende Moland og French handler nemlig dypest sett om dette evige spørsmål for nordmenn: Hva vil det egentlig si å være norsk?