Siri Getz Sollie (53) går til søksmål mot sykehuset St. Olavs Hospital for brudd på taushetsplikt og for ærekrenkelser. Hun ønsker å ta et oppgjør med det hun kaller et holdningsproblem mot ruspasienter.
Rus og psykiatritjenesten synes i noen grad til å suge til seg en viss type mennesker som liker å herse med mennesker som befinner seg i en hjelpeløs tilstand.
Jeg er glad for at Aftenpostens Ingeborg Senneset bekrefter min optikk og fremstilling i et intervju med Sykepleien.no: «(…)En gang satt jeg inntil veggen på gulvet utenfor rommet mitt på avdelingen og gråt og var helt fortvilet. Da kom en sykepleier bort til meg og dultet borti meg med foten som om jeg var et veislakt. Hun ga meg klar beskjed om at jeg ikke kunne sitte der og skjemme ut avdelingen. Det var det mest nedrige jeg kunne bli utsatt for der og da(…)»
Etter en overdose i 2014 havnet jeg på sykehus.Jeg hadde vært på kjøret en god stund og ba om å få hjelp til å bli vasket. «Det blir hjelp til hjelpeløshet», sa sykepleieren, hun kastet arrogant på hodet og gikk. Jeg lå igjen i sengen i en pøl av urin og avføring.
Utsatt for overgrep
Men bevares, det finnes noen flotte mennesker der også.
Under ett av oppholdene mine på psykiatrisk satt en sykepleier og sydde i en knapp i skjorta mi. En veldig omsorg. Den episoden hjalp meg mer enn medisiner noen gang har gjort. Dessverre er det få slike historier fra mitt liv som psykiatrisk pasient.
Jeg skrev i kronikken,«Vi er fortsatt «De andre»», i Aftenposten at ansatte i rus og psykiatribehandlingen burde screenes for personlighetsforstyrrelser. Jeg mener det fortsatt. Det kan luke ut de verste karakterene og kan avverge mye lidelse for mange.
I alle land er mennesker med rus og psykisk sykdom blant dem som er mest utsatt for overgrep og brudd på menneskerettighetene.
Den erfarne menneskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune forteller i boken «Overgrep – søkelys på psykiatrien» om et titall caser der overgrep i psykiatrien er gjennomgangstema.
Grunnen til at slike overgrep mot pasienter kan gå upåaktet hen er at den psykiske helselovgivningen i stor grad er skjønnsbasert, og derved åpner et stort rom for legens og sykepleierens handlinger.
Den høye avslagsandelen bekrefter det. Den har også sammenheng med at Helsetilsynets folk – høyt utdannede som de er – kjenner seg mer igjen i legens språkbruk enn i pasientens virkelighetsbeskrivelse. I tillegg lener tilsynsmyndighetene og pasienterstatningsinstituttet seg mye på «sakkyndige» uttalelser, og de inntar ikke alltid en spørrende holdning.
Pasienten har ingen ankerett
Dernest skyldes det generelt lave antall klager i rus og psykiatritjenesten at psykiatriske pasienter frykter for represalier fra behandlingspersonalet. Dette er det reell grunn til. Like viktig er at asymmetrien i ankemuligheter overfor Fylkeslegens og Helsetilsynets beslutninger gjør at pasientens rettssikkerhet er svært begrenset.
Helseminister Bent Høie og regjeringen har riktignok gått høyt på banen og sagt at ambisjonen er å lage pasientenes helsevesen. 1. januar 2014 kom derfor en ny pasient og brukerrettighetslov. Men denne lovendringen byr mest på semantisk sminke i forhold til den gamle loven.
Rus og psykiatripasienten har i motsetning til behandlingspersonell fortsatt ingen ankerett i tilsynssaker. Det har legen. Etter det jeg erfarer, har lovgiver ytterligere styrket helsepersonells rettssikkerhet, da nødvendigvis på bekostning av pasienten.
Jeg har opplevd at departementet har en veldig hul retorikk rund pasienters stilling. Bare ta Stortingsmelding 11 2015–2016 som et eksempel: «(…)Regjeringen vil gi pasientene sterkere innflytelse. Pasientenes stemme skal veie tyngre i utformingen av morgendagens helsetjeneste. Pasientens behov og ønsker skal veie tyngre når det skal tas valg om hvilken behandling som skal gis, og hvordan den skal gjennomføres.(…)».
Den sterkeste overlever
Da jeg var inne til avrusning for et par år siden fikk jeg ikke medisiner mot hallusinasjoner den første natta. Som en ubuden gjest trippet galskapen frekt inn i bevisstheten min. Jeg lå naken i sengen og stirret i taket som dreide rundt sin egen akse, som en hvit solskive. Fra kriker og kroker pilte hårløse rotter. Jeg slo rundt meg. Men det hjalp naturligvis ikke, i og med at det hele hadde opphav i min hjerne.
Helsetilsynet skrev senere i sin konklusjon at avdelingen burde ha informert meg om reaksjonene. Men den lemfeldige behandlingen fikk ingen konsekvenser for andre enn meg som pasient. Det hippokratiske prinsippet (også kjent som legeløftet som alle nyutdannede leger må avlegge) primum noc nocere – fremfor alt ikke gjør skade – gjelder fortsatt ikke ruspasienten.
Da jeg klagde legen inn til Helsetilsynet, omskrev legen min sykdom til en moralsk kategori. Å oppleve at pasientjournalen er konstruert med sikte på å obstruere pasientklager oppleves demoraliserende. Det krever baller å stå i den situasjonen.
I behandlingen av tilsynssaker er fortsatt psykiateren og legen både utøvende, lovgivende og dømmende makt. Bare et fåtall overgrepssaker i psykiatrien havner i retten. Få psykiatriske pasienter har helse og økonomi til å gå igjennom en slik prosess.
Fastlegen min sa det så godt etter at jeg hadde en alvorlig depresjon i vinter; selv i velferdsstaten Norge er det dessverre slik at det er den sterkeste som overlever.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
