Min frykt har blitt hans fengsel

Ikke kall min sønn neger. Ord er ikke bare løse ytringer i tomme lufta. Ord er handlinger som fanger og rammer.

Illustrasjonsbilde

'Det er plasser, steder og land jeg ikke tillater min sønn å dra til fordi han vil utsatt for hendelser som ikke baserer seg på hvem han faktisk er, men hvordan han ser ut', skriver kronikkforfatteren.

Foto: Scanpix / SCANPIX
Mimesis Heidi Dahlsveen
Fortellerkunstner og førstelektor i muntlig fortellerkunst, HiOA
Kronikkvignett Ytring

Det er første dag i barnehagen. Min sønn løper bort til en rød og gul traktor og setter seg ned på knærne. Med sine lubne hender (med smilehull) griper han tak i traktoren og begynner å kjøre bilen rundt på gulvet, og som seg hør og bør, lager han lydbildet av en kjørende traktor. Han leker som et barn, et hvilket som helst barn, og han går helt opp i leken med å kjøre traktor. Det er jo tross alt innkjøringsperiode i barnehagen.

Jeg sitter på en krakk og ser den andre gutten – en gutt som snart er ferdig med barnehagen. Han stirrer på min sønn. Så går han bort og plasserer seg i kjørebanen til traktoren. Men min sønn enser det ikke, han svinger unna og er fortsatt dypt inne i en kjørende traktorverden. Gutten, den andre, roper ut: – Her leker vi ikke med brune barn.

Min sønn hørte det ikke. Personalet grep straks inn, men hendelsen sitter i meg – sjokket over å høre en femåring uttale seg på den måten, og tankene om hva slags framtid denne gutten vil ha. Og ikke minst, hva med min egen sønn?

Kan ikke gjøre «feil»

Dette er 11 år siden, min sønn er nå fjorten år. Han er høyere enn meg, hyggelig og høflig. Ja, det har nemlig vært viktig – jeg forsto fort at fordi han er en gutt med afrikanske trekk, kan han ikke «gjøre en feil» i en sosial kontekst. Han vil med større sannsynlighet bli klandret, beskyldt, betraktet og stoppet av politiet. Derfor er det han som åpner døren og lar andre gå inn først, han bærer de tunge posene til naboen som har handlet, han er den siste som går inn på bussen. Og han må for all del unngå å bli sint i en offentlig sammenheng. Nå er det ikke noe galt i å lære seg manerer på vei mot å bli voksen, men intensjonen bak har vært en mors behov for å beskytte sin sønn mot å føle seg uønsket.

Min frykt er basert en lang paradigmatisk tradisjon hvor alt skal kategoriseres, veies, måles og plasseres i båser.

Mimesis Heidi Dahlsveen

Det er naturlig at foreldre er bekymret for sine barn. Min frykt er basert en lang paradigmatisk tradisjon hvor alt skal kategoriseres, veies, måles og plasseres i båser. Denne vitenskapelig-logiske tankemåten møter vi tidlig, det er grunnlaget for undervisningen i skolen – vi søker kausale forbindelser for å oppnå tydelige svar. Det som er utenfor, som ikke passer inn, skaper uro. Og denne uroen blir grobunn for retoriske forenklinger som «enten er du med oss eller imot oss».

Ord – en av våre viktigste gaver

Kollegaer og venner påstår jeg er hårsår – å bruke ordet «neger» er helt legitimt, fordi det er en del av språket vårt, som om språket ikke er noe som dynamisk utvikler seg med tiden. Jeg vil ikke at min sønn skal kalles neger av en hvit nordmann. «Du er bygdetulling,» sier jeg tilbake. Ord er et av menneskets viktigste gaver. Gjennom ord skaper vi kriger og lindrer smerter. Det er skarpere enn et sverd og raskere enn vinden. Vi husker det noen sa til oss, kanskje ikke ordrett, men intensjonen og stemningen. Vi snakker med, snakker om og snakker til. Selvfølgelig er ord viktige, også et enkelt ord som plasserer noen i en kategori.

Ord er et av menneskets viktigste gaver. Gjennom ord skaper vi kriger og lindrer smerter.

Mimesis Heidi Dahlsveen

Jeg skammer meg over at noen kan tiltale andre som «halvape» og «pakkis», men på en annen side tenker jeg: «Ok, når du har et så lite ordforråd, så betyr det vel at du verken er noe særlig dannet eller utdannet.» Og dermed har jeg selv gått i den samme fellen ved tillegge et annet menneske en bestemt fordom.

Det er plasser, steder og land jeg ikke tillater min sønn å dra til fordi han vil utsatt for hendelser som ikke baserer seg på hvem han faktisk er, men hvordan han ser ut. Denne frykten irriterer meg – at jeg selv er redd for at noe skal skje mitt barn og at noen potensielt er redde for han. For jeg tenker at det må jo være grunnen til å rette hat mot et annet menneske man ikke kjenner.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook

Temme frykten

Så blir jeg spurt «hva kan temme den frykten for det som er annerledes?» Jeg tror det er mye som kan hjelpe. Jeg tror ikke det finnes en riktig metodikk, men en kombinasjon av mange som gir oss et rikere språk og et mer nyansert menneskesyn. Store og små organisasjoner har skapt arrangementer, som TeaTime-festivalen, Transform og lignende, for å demme opp for fordommer i et moderne og fargerikt samfunn. Aldri har vel aksepten for det som er annerledes vært så stor som nå. Samtidig har muligheten til å uttrykke hat og skape frykt også blitt større. Selv en tilsynelatende privat statusoppdatering på internett kan ramme like hardt som nordavinden fra alle kanter.

Jeg mener at en vei mot å lindre frykten er å forstå at ord er handlinger som rammer og fanger. Samtidig tror jeg at det alltid vil være behov for å skape syndebukker når det skjer endringer i et miljø og samfunn og at kampen for trygghet og likhet for alle alltid vil være der.

Min tenåringssønn sier han ikke er redd for rasisme. Så tar han på seg den blå olabuksa, en blå genser, noen grå hansker og den sorte vinterjakka. Det han er redd for, er å skille seg ut.