Når en ung kvinnelig fisker forteller at hun er flau over yrket sitt og ikke vil anbefale noen jenter å bli fisker på grunn av skremmende adferd og uakseptable holdninger, bør det ringe en alarmklokke i hele den norske sjømatnæringen.
Susanne Mortensens historie handler nemlig ikke om en enkeltsak, men om en ukultur og utdaterte holdninger som vi ikke stilltiende kan akseptere.
Ledere i fiskerinæringen må slutte å snakke og utrede. Nå er det på tide å handle. De må slutte å legge ansvaret på unge jenter. Det er å snu ting på hodet, for det er menn som må innse at det er de som har ansvaret.
At dette temaet går langt utenfor fiskerinæringen, er ikke noe nytt.
Det har vi fått nok et bevis for den siste uken. I en nylig utgitt bok forteller Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning Schmidt at hun ikke kjenner en eneste kvinne som ikke har opplevd en eller annen form for grenseoverskridende adferd. Det er en skremmende realitetsorientering og viser hvor dyptliggende dette problemet fremdeles er i samfunnet.
Kultur endres ikke lett, og derfor er tonen fra toppen så ekstremt viktig. Politikere og ledere i organisasjonene og selskapene må gå foran. Det kan da umulig være så vanskelig? Dessverre er Susanne Mortensens og andre kvinnelige fiskeres erfaring et bevis på det motsatte. Det gjør oss både flaue og skamfulle over den næringen som vi egentlig bare vil være stolte over.
Fiskerinæringen slapp lett unna da Metoo-bevegelsen rystet mange bransjer for noen år siden. Nå må alle vi som jobber i fiskerinæringen ta ansvar. Dette handler ikke om en hyggelig klem eller uskyldig moro, men om en akseptert ukultur som inkluderer alvorlig trakassering og mobbing på jobb. Et slikt arbeidsmiljø må unge jenter slippe å møte.
La derfor Susanne Mortensens modige ytring være starten på en fornyet kamp mot trakassering og uønsket adferd rettet mot kvinner i fiskerinæringen.
Endring i kultur og holdninger skjer ikke uten at menn forstår at vi også trenger kvinnelige ledere i fiskerinæringen − og faktisk ansetter dem. Det hjelper ikke å peke på de få som allerede er der, eller som har vært der. Det er mer enn nok dyktige kvinner og jenter der ute.
Sjømatrådet ønsker å vise vei for hele sjømatnæringen og har nå en kvinneandel på rundt 50 prosent. For oss er likeverd, kjønnsbalanse og respekt en selvfølgelig del av hverdagen.
Dersom noen likevel skulle være usikre på hvordan dette kan gjøres, bistår vi gjerne med råd og sparring.
Følg debatten:
