Kronikk

Menn, snakk om det!

Menn trenger å være mer åpne om psykiske problemer. Derfor snakker jeg om depresjonen min på TV.

Gruppeterapi

Fredrik Stangnes er med i NRKs nye dokumentarserie «Jeg mot meg», som handler om unge mennesker som blant annet går i gruppeterapi for å få hjelp med psykiske plager. Her forteller han sin historie.

Foto: Andris Søndrol Visdal/Anti TV

Depresjon er en vond sirkel som man plutselig trør inn i. Man kan tråkke rundt i den lenge uten at man vet at man er inne i den, før den til slutt sluker deg helt. Det var sånn det var for meg.

Grunnen til at jeg havnet i en depresjon er fortsatt ukjent for meg i dag. Kanskje det var på grunn av fortiden min. Kanskje det var fordi jeg hadde en streng oppvekst. Eller at jeg hadde en del trøbbel med autoriteter. Dette er noe jeg har ligget våken og grublet over altfor mange ganger uten å finne et svar. Jeg kom aldri noen vei med det.

Min beste venn

Jeg tror også litt av grunnen til at jeg ikke skjønte at jeg var deprimert var fordi det er så tabu å snakke om det. Man kan ikke være psykisk syk – da er man jo gal. Derfor tenker man ikke over at det er det man er. I 2013 var jeg på god vei inn i depresjonen. Men først i 2014 tok depresjonen virkelig tak i sjelen min. Det var da jeg mistet lillebroren min. Han var kun 1,5 år yngre enn meg. Vi vokste opp sammen og delte alt opp gjennom årene. Han var min beste venn og den jeg kunne stole på. Han var alltid der.

Hvis jeg skulle definere et godt menneske, ville jeg beskrevet Martin. Derfor er det så uvirkelig at han tok sitt eget liv. Det er like uvirkelig den dag i dag – to år senere.

Jeg stengte ute alle mennesker, og holdt inne alle mine følelser. Alkohol ble flittig brukt for å bedøve hjernen. Da slapp jeg å tenke.

Kverning ble til angst

Etter at det skjedde gikk virkelig alt til helvete. Da gikk jeg inn i et hardt, kaldt skall. Jeg stengte ute alle mennesker, og holdt inne alle mine følelser. Alkohol ble flittig brukt for å bedøve hjernen. Da slapp jeg å tenke. Når man holder tanker og følelser inne i seg, begynner det å kverne oppe i hodet. Den kverningen blir til slutt til angst.

Når jeg var i den situasjonen der angsten og depresjonen tok over livet begynte jeg å isolere meg. Jeg ville helst være alene. Og når man blander sammen alle disse tingene – angst, ensomhet og depresjon, så begynner tankene å skli over på at man ikke lenger ønsker å leve. Plutselig var det ikke bare en ting jeg slet med. Det var alt på en gang – og det bare ballet på seg.

Når man holder tanker og følelser inne i seg, begynner det å kverne oppe i hodet. Den kverningen blir til slutt til angst.

Jeg var sykemeldt en lengre periode etter at Martin døde. Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om jobben siden alt føltes håpløst. Jeg så ikke lenger noen mening med livet og hverdagen. Jeg var på et så lavt punkt at jeg vurderte om jeg skulle avslutte alt. Akkurat i den perioden kom jeg over «Jeg mot meg». Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sendte inn en søknad. Men jeg gjorde det, og før jeg visste ordet av det, var jeg plukket ut til å være med i serien. Da kjente jeg at jeg var spent, en følelse jeg ikke hadde kjent på veldig lenge.

Blottlagt

Før den første gruppeterapitimen i Oslo var jeg sykt nervøs. Å snakke om følelser og åpne meg opp for totalt fremmede folk skremte meg. Da kjente jeg på angsten. Jeg angret og lurte på hva det var jeg hadde sagt ja til. Allerede da bestemte jeg meg for å ikke si så mye i begynnelsen. Jeg skulle bare observere og se hvordan det utviklet seg.

For meg har det aldri vært enkelt å snakke om følelser. Jeg har alltid hatt problemer med å stole 100 prosent på noen. Kanskje fordi det å snakke om ting får meg til å virke svak? Man blir på en måte så blottlagt, så naken, uten noen måte å forsvare seg på.

Jeg har lært ei veldig viktig lekse som jeg kommer til å ta med meg resten av livet – snakk om ting.

Men det er noe med det å sitte i en ring sammen med totalt fremmede mennesker og høre at de er så åpne til noen de aldri har møtt tidligere. Det var et vendepunkt for meg. Jeg lærte hvor viktig det er å snakke om ting. Man blir ikke sett på som svak, tvert imot. Ved å vise sårbarhet viser man også styrke. Man blir heller ikke møtt med fordommer og stygge blikk, men forståelse og takknemlighet.

Takket være psykolog Peder Kjøs og de syv andre deltakerne i serien har jeg nådd toppen. En av deltagerne sa en ting som virkelig gjorde noe for meg: Hvorfor begraver du deg i den vonde fortida og den personen du var før, når du kan fokusere på fremtida og den personen du vil være?

Et annet syn på livet

Det er ikke alltid sikkert at man finner svar i fortida. Jeg fikk ingen svar, kun søvnløse netter og et hode fylt med grubling og angst. Det å være med i serien har satt spor i meg. Jeg har lært ei veldig viktig lekse som jeg kommer til å ta med meg resten av livet – snakk om ting. I dag har jeg et helt annet syn på livet. Jeg ser positivt på fremtiden og gleder meg til å tilbringe resten av livet mitt sammen med dem jeg er glad i.

Så lenge jeg lever kommer jeg til å spre budskapet om hvor viktig det er å snakke om ting, for jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort. Spesielt for oss menn. Det er så lite som skal til for å få det bedre. Snakk om det.

Kronikkforfatteren er med i «Jeg mot meg», en norskprodusert serie i åtte episoder. Her kan du se serien:

Norsk dokumentarserie. Fredrik har lenge slitt med angst og depresjoner, men etter en traumatisk hendelse for et år siden ble alt verre. Han klarer ikke å takle de vonde følelsene, og prøver isteden å drukne sorgen i fest og alkohol. Psykolog Peder Kjøs og gruppa prøver å hjelpe ham. Trine fortsetter russefeiringen og det hektiske livet, men etter en fest i Lillehammer skjer det noe. (4:8)

NRK Ytring vil ha de unges historie! Er du ung og har livet foran deg, men sliter med press og stress i hverdagen? Har du psykiske utfordringer? Skriv din historie til ytring@nrk.no