Mediedekningen av denne saken har et omfang som nesten er på høyde med den opprinnelige straffesaken mot Breivik. Vi har sett en forhåndsomtale som kan sammenlignes med promoteringen av de største idrettsbegivenhetene. Og den ukelange rettssaken som akkurat nå avvikles inne i Skien fengsel dekkes direkte fra morgen til kveld, med hele kommentatorkorpset og en endeløs rekke av ekspertkommentatorer på plass. Hva som blir toppsak på tv-nyhetene og på nyhetsmedienes nettsider er gitt på forhånd.
Hvorfor? Hva er årsaken til den voldsomme prioriteringen?
Det er ikke fordi saken er så ekstraordinært viktig som prøvestein for Norges behandling av innsatte. Selve rettssaken mot Breivik er ferdig for lengst, og det er allmenn enighet om at rettsvesenet taklet den utfordringen bra. Hvis det er soningsforholdene mediene er opptatt av, burde de heller sette søkelyset på bruk av varetekt i det norske rettssystemet, noe som angår et stort antall mennesker, noen av dem uskyldige. Det er en sak der Norge åpenbart bryter menneskerettighetene, men som får lite oppmerksomhet i media.
Det er vanskelig å tro at medienes bekymring for Breiviks soningsforhold er så mye større enn deres bekymring for andre fangers soningsforhold.
Hva er da årsaken til den store oppmerksomheten?
Det er heller ikke fordi saken er spesielt velegnet til å belyse skadevirkningene av isolasjon i fengslet. Flere innsatte soner under lignende forhold som Breivik i norske fengsler, og mediene har hatt mange muligheter til å sette søkelyset på dette. Men det er først med Breivik at temaet får vegg-til-vegg-dekning i nyhetene.
Det er vanskelig å forstå at medienes bekymring for Breiviks helse skal være så mye større enn deres bekymring for andre fangers helse.
Hva er da årsaken til den store oppmerksomheten?
En tredje forklaring fra mediene lyder slik: «Vi kan da ikke tie denne saken i hjel!» Nei, og det er vel heller ingen fare for det. Men det er et bevisst valg å gjøre det motsatte, å prioritere dette så høyt på bekostning av alle andre saker som fortjener oppmerksomhet. Å si at «det blir feil å tie» er en bortforklaring av redaksjonelle valg og prioriteringer.
Enda en gang: Hva er årsaken til den store oppmerksomheten?
Årsaken er medienes fascinasjon for massemorderen. Det er fascinasjonen for det uhyggelige, det gruoppvekkende, det skremmende. Dette er en fascinasjon som også finnes hos publikum, og som alltid har vært utnyttet – av bokforlag, av forfattere, av filmskapere og av journalister og tv-produsenter. I litteraturen har massemorderen alltid hatt en spesiell status, jf. krim-sjangerens omfang og popularitet. Og journalistikken hviler på en litterær tradisjon. Den evige fortellingen om massemorderen, fortellingen som gir oss frysninger på ryggen, den blir mediene aldri ferdig med. Krimbøker topper utlånsstatistikken på norske biblioteker.
Det er også et par andre forhold som bidrar til at de store mediene prioriterer denne saken så høyt. Breiviks rettssak mot staten er en såkalt «fellessak» som ingen har råd til å tape. Konkurransen gjør at alle må kjøre på for fullt. De store redaksjonene må for enhver pris unngå at publikum må gå et annet sted for å bli oppdatert, det kan føre til at lesere og seere faller fra også på lang sikt.
En tredje årsak er at dette er billig journalistikk. Man kan levere lange sendeflater og mange oppslag med begrenset kostnad. Stoffet ligger oppi dagen, her handler det om referat og kommentarer, dagen lang.
Hva da med «samfunnsoppdraget»? Betyr ikke det noe? De som følger medienes dekning vil selvsagt underveis lære mye om kriminalomsorg, om rettsstatlige prinsipper, om innsattes rettigheter og om skadevirkninger av isolasjon. Slik sett oppfyller medienes sitt «samfunnsoppdrag». Men dette er nok ikke hovedårsaken til at mediene prioriterer som de gjør.
Kronikken er også publisert på forfatterens blogg. Innlegget er inspirert av – og er en polemikk mot – nyhetsmedienes begrunnelse for sin dekning, slik som f eks denne artikkelen fra NRK.
