Hopp til innhold
Kronikk

Med frykt for å skremme gravide

I uken som var, holdt jeg på å hisse meg opp over egen politikk. Det var snakk om at regjeringen skulle sende nybakte mødre hjem etter seks timer. Dette vekket virkelig mammainstinktet i meg.

18094661 Breastfeeding

Det var full pupp døgnet rundt. Det ordnet seg, heldigvis, skriver stortingsrepresentant for Høyre, Margret Hagerup.

Foto: Frank May / NTB scanpix

For ni år siden ble jeg mor for første gang. Det er en følelse som ikke kan beskrives, og det var med skrekkblandet fryd at mannen min, Rune, og jeg sto på sykehuset med et nytt liv i armene.

Fødselen slo meg ut

Fødselen var en enorm påkjenning. Babyen kom 14 dager over tiden, og fødselen varte og rakk. Vi kom inn om morgenen, med beskjed om at her var det nesten full åpning. Jeg innstilte meg på at nå skulle det gjøres, men etter noen timer fant vi ut at det var null åpning. Null! Kroppen min var tydeligvis ikke klar for innsats.

Det endte opp med igangsetting, epidural og til slutt sugekopp. Rune holdt den nyfødte i armene den første timen, mens jeg måtte sys. Jeg var helt slått ut og ble liggende på føderommet, ute av stand til å bevege meg. Irriterte meg enormt over jordmødrene som ikke ville åpne vinduet. Jeg var så varm, men fikk beskjed om at det var feber. Slik ble jeg liggende i et halvt døgn, før jeg klarte å reise meg fra senga.

Det var håndmelking, pumpe, hormonnesespray og tårer.

På barselhotell

Eilert og jeg ble raskt flyttet på barselhotellet og vi fikk være der hele fire dager. Det var jeg svært takknemlig for. Jeg trengte virkelig denne tiden, for jeg var fullstendig nedkjørt etter fødsel og overveldet av den nye morsrollen. Rune og jeg ringte stadig vekk etter jordmødre som skulle hjelpe med ammingen. Det var håndmelking, pumpe, hormonnesespray og tårer. Etter fire dager reiste vi hjem, stolte og spente på vår nye tilværelse. Vi hadde hatt enestående service på sykehuset.

Jeg brukte de første seks ukene på å komme meg fysisk og mentalt. Jeg klarte ikke å sitte før etter en uke, og når jeg endelig klarte dette måtte jeg spenne foten under bordet for å komme meg opp. Det var smertefullt og jeg husker jeg tenkte at verden aldri ville bli den samme. Første trilleturen var Eilert 6 uker, det var den magiske grensen for barseltiden og tiden som var forbeholdt mor. Det ble ikke lange trilleturen, men sakte, men sikkert kom formen seg.

Jeg brukte de første seks ukene på å komme meg fysisk og mentalt.

Full pupp, døgnet rundt

Når jeg etter hvert fikk Gregers, Lyder og Leonore var formen betraktelig bedre. Gregers hadde jeg med meg på kontoret når han var kun seks dager. Formen var strålende!

Med sistemann opplevde jeg imidlertid ammeproblemer, og hadde den verste melkesprengen noen gang. Det endte opp med at vi måtte innom helsestasjonen minst en gang om dagen, og de så med bekymret mine på fjellet av en pupp som møtte dem. Til slutt endte det opp med at jeg låste meg inne hjemme og prioriterte amming morgen, middag, kveld og natt. Det var full pupp døgnet rundt. Det ordnet seg, heldigvis.

Unødig frykt

Denne uken var jeg i radiodebatt rundt temaet om liggetid på sykehuset. Det eksisterer en antagelse om at vi har foreslått at det skal være en ny standard. Det stemmer ikke, og det fører til unødig frykt blant mange der ute.

Ingen fødselsopplevelser er like, og ingen barselopphold er like.

Regjeringen har satset på å styrke jordmortjenesten ut i kommunene, og det er øremerkede midler til dette i 2018. Norge er et av de beste landene å bli mor i, og det har skjedd parallelt med at liggedøgn har gått ned. Det er ikke nødvendigvis kvantitet det står på, men kvalitet, og det er individuelt hvilken grad av støtte og hjelp man trenger. Ut av debatten som går nå høres det ut som om alle er førstegangsfødende og at alle har de samme behovene. Det er ikke virkeligheten. Jeg kjenner flere førstegangsfødende som har reist hjem kort tid etter fødsel. For meg var det uaktuelt.

Forskjell på fødsler

Det er også forskjell på å være førstegangsfødende og det å ha født før. Ingen fødselsopplevelser er like, og ingen barselopphold er like. For min del har det variert hvor lenge jeg har ligget inne etter de ulike fødslene.

For meg er det viktig med faglig støtte, både på og utenfor sykehuset. Jeg er ikke så sint lenger, for jeg fikk heldigvis nyansert «nyheten». Det er ikke satt fram noen nye forslag om å sende barselkvinner hjem og det skal være trygt og godt å føde i Norge også i fremtiden. Da må vi styrke barselomsorgen ute i kommunene, slik at vi i fremtiden vil ha et bedre tilbud i alle kommunene. Dette vil gjøre det enklere å ta valget om å dra hjem, dersom noen ønsker det.

Det skal være trygt og godt å føde i Norge også i fremtiden.

Hjemreise etter dialog

Hjemreise skal alltid skje etter en faglig vurdering, i dialog med foreldrene. Det er ikke noe vi politikere skal bestemme. Heller ikke vi supermammaer, som jeg ble kalt av produsenten i NRK når jeg hadde fire barn og satt på Stortinget. Ingen mødre skal sendes hjem med kaldt hjerte.

Det er rart med alle disse rollene. De brukes ulikt, avhengig av sak, men de stemmer sjelden. Vi er alle en blanding av alt. Verden er sjelden sort hvitt, men vi velger hvilke sider vi viser.

Ingen mødre skal sendes hjem med kaldt hjerte.

Skal vi frata kvinner muligheten til å reise hjem ved å stigmatisere dem eller kalle dem supermammaer, og samtidig skremme de som er gravide for første gang?

Faktum er at det er få steder i verden det er så trygt å føde som i Norge, og vi har et godt barseltilbud. Det skal vi også ha i fremtiden.